Tel Aviv 23. november

Kjære dagbok,

Dette blir det siste innlegget mitt i denne dagbok-serien. Heldigvis. Ikke fordi jeg ikke har satt pris på å få dele tankene mine med dere, men fordi ting nå vender tilbake til det normale.

Den siste uken har utvilsomt vært den mest intense og merkeligste i hele mitt liv. Jeg gikk fra å bo i en helt vanlig by, i et uvanlig land, til å bo i en krigssone. Hvor rakettangrep og luftvernsirener ble vanlig. Hvor en bombe ble kastet på en buss på onsdag. Hvor hverdagen plutselig gikk fra å handle om studier, til å følge en krigssituasjon. All tid har gått med på å følge nyhetsoppdateringene, og samtidig prøve å formidle den nye hverdagen i BT-dagbok, på radio og TV i Norge.

Det gikk plutselig opp for meg hvor utrolig lite dette landet er, og hvor nært jeg bor noen av verdens mest politisk betente områder. Gaza er bare 7 mil sør for Tel Aviv, noe som betyr cirka en times kjøring i bil. Tanken hadde streifet meg tidligere, da jeg så militærfly og –helikoptre på himmelen og tenkte at de muligens var på vei til Gaza. Men da konflikten plutselig utartet seg i forrige uke og en rakett ble sendt mot Tel Aviv, da ble det virkelighet. På ordentlig.

Forrige torsdag ble en rakett for første gang sendt fra Gaza mot Tel Aviv. På det tidspunktet satt jeg på en utekafe i Jaffa, sør i byen. Det første jeg tenkte da jeg hørte luftvernsirenen var at det ikke kunne stemme — vi hadde jo ennå ikke fått beskjed om hva vi skulle gjøre hvis sirenen gikk av! Heller enn å få panikk av lyden, prøvde jeg å forholde meg rolig og følge eksempelet til folkene rundt meg. Da de bare trakk innendørs på kafeen, gjorde jeg det samme. Da jeg kom hjem etterpå snakket jeg med min israelske romkamerat om det som hadde skjedd, og hva som kunne skje videre. Hans innstilling: «Det er krig, vet du – da skjer sånt som dette.»

Krig. Smak på ordet. Det er skummelt, ubehagelig og fremmed. Krigen har alltid vært så langt unna. Det er noe man leser om i nyhetene. Det skjer med andre, ikke meg. Ikke oss.

Da jeg valgte å flytte til Tel Aviv, fikk jeg mange forferdede spørsmål om hvorfor i alle dager jeg ville flytte til Israel — hvor det er så skummelt og utrygt. Det er det jo tidvis, men som regel er det ganske fint og trygt. Som jeg tidligere har skrevet om, har Tel Aviv blitt ansett som en trygg boble, og her har det vært veldig rolig siden den andre intifadaen.

Årsaken til at jeg ville flytte hit var først og fremst studiene, men det var også fordi jeg ville bli kjent med landet Israel, bak overskriftene. En ting jeg har lært i livet, er at svært lite er svart/hvitt. En sak har alltid flere sider, og det er nyttig å kjenne dem. Man kan like eller mislike dem, men å sette seg inn i dem og prøve å forstå, er både viktig og nødvendig.

Uten å være Israel— eller Midtøsten-ekspert, har jeg prøvd å fortelle hvordan det har vært å være i Tel Aviv den siste uken, og hva folk her har syntes om situasjonen. Jeg har lest, sett og hørt mye forferdelig - om, og fra begge sider av konflikten. Kronikker som hevder at Gaza bør jevnes med jorden, ytringer om at det var synd at ikke alle jødene ble drept i Holocaust. Israelere som benker seg for å se og feire bombingen av Gaza. Palestinere som feirer med kake i Gaza når en bombe eksploderer på en buss i Tel Aviv.

Det er utrolig trist å være vitne til umenneskeliggjøringen i det som skjer. At mennesker blir gjort om til mål og til tall. Det er en relativisering som ikke er greit. Uansett hvilke side man står på; det handler om mennesker.

Nå er det stille og regnet vasker gatene rene, i Tel Aviv som i Gaza. For en stakket stund kan folk puste ut. Jødene feirer sabbat og muslimene går til fredagsbønn. Hva som skjer videre er vanskelig å vite. I går var det høsttakkefest, og det jeg takket for, var hverdagen. Returen til den trygge og vanlige hverdagen, der jeg kan sette meg på en buss uten å tenke meg om. Hvor en ikke tenker på når og hvor det neste rakettangrepet vil finne sted. Og hvor jeg slipper å grue meg til å våkne opp til grusomme antall døde.

Men at våpenhvilen ikke kommer til å være langvarig, synes det å være enighet om, både i Israel og i Gaza. Det store spørsmålet er derfor hvor lenge den kommer til å vare.

Selv avslutter jeg uken med sangen «Don’t Stop Believing».

Med hilsen om shabbat shalom (fredelig sabbat) fra Tel Aviv

LOPPEMARKED: Igjen en vanlig fredag på loppemarkedet i Jaffa
KAJA TETLIE