Folket som vil bli i skogen

Amazonas, Brasil

VELKOMST: Høye rop og plutselig - helt uten forvarsel - griper en mann tak i skulderen min. Vi løper ut i en slags dans, to skritt frem, ett tilbake. Han er iført fjær og maling og stor stemmeprakt. Den lille, sterke mannen roper og klemmer meg hardt. De andre roper. Jeg smiler og prøver å henge med, men føler meg stor og klumsete. Hele landsbyen i opptog, med fjærmannen og jeg fremst. To skritt frem, ett tilbake. Det er klassisk Yanomami-velkomst. Men det hadde ingen fortalt oss før vi kom. Jeg blir rød og svart av maling som smitter av. Svetten siler. Og indianerne ler. Jeg aner ikke om det er av eller med oss. Kanskje begge deler.



De er nesten nakne. Unge, gravide kvinner med pinner i kinner og nese. Menn kun iført fjær, maling og en tråd som holder «utstyret» på plass. Ytre sett finnes det neppe større forskjell på folk enn mellom en nordmann og en Yanomami. Størrelse, antrekk, eiendeler, boforhold, tidsperspektiv ...

Yanomamiene forholder seg ikke til alder, og de fleste vet ikke nøyaktig hvor gamle de er. Når de er over spedbarnsstadiet, ca. ett år, får de et indiansk navn, men dette skal ikke uttales. For registrering og kontakt med myndigheter har de fleste et portugisisk i tillegg.

Men Yanomamier flest ønsker egentlig ikke kontakt med omverden. De vil leve slik de alltid har gjort, som jegere og sankere, uforstyrret av våre verdier, vår livsform og materialisme.

Landsbyen Demini tar imot besøk av og til. Ikke fra turister, men Miljø- og utviklingsministeren fra Norge fikk lov til å komme sist helg. Med media i hælene. Fordi Norge har støttet Yanomamiene gjennom Regnskogfondet og Urfolksprogrammet. Og fordi Regnskogfondets leder Lars Løvold kjenner Davi Kopenawa Yanomami. Davi reist verden rundt som Yanomamienes talerør. Han har truffet paver og presidenter, regnskogaktivister og andre biofile. Nå skal han møte dobbeltministeren fra Norge i håp om at han vil tale Yanomamienes sak både nasjonalt og internasjonalt.



Vi hadde flydd i timevis. Først nesten fire timer fra hovedstaden Brasilia til gullgraverbyen Boa Vista. En merkelig grenseby, siste skanse mot ville, vakre Amazonas. Så halvannen time i småfly innover den uendelige regnskogen mot grensen til Venezuela, før vi endelig landet på den lille flystripen noen få kilometers gange fra Demini. En landsby eller shabono der om lag 150 mennesker bor sammen i et rundt stråhus.

Hver familie har sin bålplass og sine hengekøyer. De lever kollektivt, men har stor respekt for individet, og prøver i liten grad å oppdra, eller forme barn slik vi gjør.

Yanomamiene i Demini må gå to og en halv dag for å komme til nærmeste nabo. Og når de først får besøk, blir det fest. Stor fest. Med bananjuice og kanskje grillet villsvin, tapir eller beltedyr. Mennene jakter, kvinnene sanker og fisker.

- Jeg fisket, badet og så stekte jeg fisken, sier en kvinne når hun blir spurt om dagens gjøremål. Hun tok ikke med hun kostet rundt familiens område, det gjør hun hver dag.

I Demini settes renslighet høyt. Beboerne bader gjerne to-tre ganger om dagen, også for å kjøle seg ned. Etter velkomstdansen går mange for å bade i kulpen rett nedenfor huset. En guttegjeng sitter og kikker på oss blekansikter som tar på klær når vi skal bade. De ler og peker på en av kvinnene i det norske følget som har røde tånegler. Yanomamiene maler ansikt og kropp, ikke negler. Fargene henter de fra bark og frø. Rødt betyr glede. Og den beskytter mot mygg.

Garn, hengekøye pil og bue. Stort mer eier ikke en Yanomami. De siste årene har noen skaffet seg kokekar og et par unggutter har fått tak i klokke og lommelykt. De unge mennene bruker også shorts, ikke tråd for å beskytte sine edlere deler.



SKJORTEN: En eldre, naken mann sitter med barnebarnet mellom føttene. De sitter lenge stille og kikker på meg. Til slutt peker mannen på den hvite skjorten jeg har rundt hoftene (tenkt som nattskjorte siden jeg har hørt det kan bli kaldt om natten). Han tar på skjorten og jeg skjønner at han vil ha den. Hos Yanomamiene er det slik at hvis en uttrykker at han liker noe, skal han få det. Slik havnet en hvit H&M-skjorte fra Bergen langt inne i Amazonas.



Hjemme i Demini er Davi Kopenawa Yanomami en viktig person, men ingen høvding. Yanomamiene har «flat struktur» og ingen sjef, selv om Davi fungerer som et talerør og får sikkert autoritet av den grunn. Davi tror selv han er drøyt 50 år. Han husker godt sitt første, skremmende møte med de rare, hårete hvite som kom padlende opp eleven. Det var trolig midt på 60-tallet, en landmålingsekspedisjon på vei mot Venezuela-grensen.

Like etter kom misjonærene, så gullgraverne. De brakte med seg sykdommer indianerne ikke hadde immunforsvar mot, som meslinger og influensa. Mange døde. Selv fikk Davi tuberkolose og ble liggende ett år på sykehus. Slik lærte han seg portugisisk, og slik kom han også i kontakt med en som anbefalte ham å kjempe for Yanomamienes rettigheter.

Siden har han kjempet flere kamper, mot gullgravere, tømmerhoggere og ranchernes forsøk på å okkupere Yanomamienes territorium. Det er lovfestet, men lovbrudd begås stadig vekk. Det er vanskelig å kontrollere gigantiske Brasil. Og det er lett å se en annen vei.

- Kjære minister, ditt budskap kan nå langt, snakk om oss, sier Davi sin avskjedstale til Erik Solheim. - Vi trenger å få leve i fred. Vi bruker alt som finnes i denne skogen, den tilhører oss, vi har ikke lånt den av noen. Men veldig mange hvite ønsker det som finnes i jorden vår, gull, diamanter og andre mineraler. Men det er ingen som spiser det! Det brukes kun som pynt, for at kvinnene skal ha gull i ørene og rundt halsen. Det gullet som tas herfra er fullt av blod. Det gjør meg rasende, sier Davi Kopenawa Yanomami.

Solheim lover å ta ordene med tilbake til Norge og å snakke med Brasils regjering. Og så takker han Yanomamiene for å beskytte regnskogen vi alle er så avhengig av.

De indianske territoriene er de best beskyttede delene av Amazonas. Det er større avskoging i Brasils nasjonalparker enn hos folket som lever av skogen.



Les i morgen: Yanomamiene som dro til byen.



VELKOMSTFEST: Det tar minst to og en halv dag å gå til nærmeste nabolandsby. Når folket i Demini først får besøk, feires det skikkelig. Her gjør kvinnene seg klar til dans. Kvinnen til venstre kommer fra en annen stamme som har mer kontakt med verden utenfor Amazonas.

SKOGENS MAT: Yanomamiene lever primært av banan, maniok-rot (bladene er kjent som potteplante hos oss) og mais, som de dyrker i en fantastisk «grønnsakshage» noen minutters gange fra huset. Der har de også flere medisinplanter. Kjøtt og fisk ordner de med pil og bue.

OD-SKOLE: På skolen, dels finansiert av Operasjon Dagsverk, får barn og voksne undervisning basert på eget språk, kultur og natur. Yanomamienes rettigheter er en viktig del av læreplanen. Noen har også lært litt portugisisk.

NY TID: Mens landsbyens eldste går nakne, har de unge mennene shorts. Noen har også fått fatt i klokke.

TALERØR: Davi Kopenawa Yanomami har møtt paver og presidenter. Sist helg holdt han tale til Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.