Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Det er omtrent som når tastaturet til pc-en min har stått urørt en stund. Da slår skjermbeskytteren seg på og lar ordene «Supert! Dupert!» gå over skjermen i det uendelige (må nok bytte ut de ordene snart, ja). Tanken, som forstyrrer mine rolige øyeblikk, består av en setning fra et Øverland-dikt: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Jeg kjemper med denne tanken. Ja, det er sant at jeg sitter ganske trygt her i Arrabeh, leker med barna mine og spiser bra. I Jenin, mindre enn en time unna, skriker mennesker desperat etter hjelp. Men, i likhet med de fleste vil jeg tro, tåler jeg ikke uretten!

Dessuten, noe av den urett som begås, rammer også meg som mor til ikke-jødiske statsborgere i den jødiske staten. Palestinske barn — kristne som muslimer - har ikke håp om et særlig godt liv her i Israel, og Arrabeh, hvor det har bodd palestinere «bestandig», er på mange måter et trist sted å bo. Palestinerne i Israel lever i... Ja, jeg vet det er et ladet ord, men hvordan kan jeg ellers beskrive det: Vi lever her som under Apartheid! For en nordmann er dette utålelig og det er vel derfor andre nordmenn, som har bodd i palestinske landsbyer rundt Arrabeh, dro hjem igjen til Norge.

Vi som bor her er rammet av urett på andre måter også. Det snakket jeg og mine venner Tanja og mannen hennes Nedal om i går. De er begge leger. Nedal er i tillegg utdannet psykolog. Vi er mange psykologer, leger, sykepleiere, advokater og andre som brenner etter å gjøre noe for dem som er hardest rammet av Sharons terror. Men veisperringer og faren for å miste livet hindrer oss. Det gjør oss så vondt!

Nedal jobber nå på et israelsk sykehus, andre jobbalternativer har han ikke. Hin dagen fikk han og noen kollegaer beskjed om øyeblikkelig å ta seg av hardt skadede mennesker som nettopp var brakt til sykehuset med helikopter. En av hans jødiske kollegaer spurte da: «Er de arabere eller jøder?» Han var ikke særlig lysten på å behandle arabere (palestinere).

De nye pasientene var israelske soldater. De skadede palestinerne de hadde slåss mot lå igjen på Vestbredden. Sammen med sine jødiske kollegaer måtte palestinske Nedal redde de israelske soldatene som hadde vært med på å drepe palestinere. En pasient er en pasient, sa Nedal til meg, og en lege må behandle alle pasienter. Men det gjør likevel så vondt ikke å kunne få behandle skadede palestinere på Vestbredden.

Tanja og Nedal tåler ikke uretten. De tåler heller ikke lenger å måtte tåle uretten, ja, å måtte bidra til å opprettholde uretten. Derfor vil mine gode venner nå forlate landet. De orker ikke mer av alt dette!

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.