Lissie Mo rakk ikke engang å pakke ut koffertene etter stevner og sommerferie hjemme i Drammen, før hun måtte flykte fra New Orleans forrige helg.

— Jeg hørte at de ansatte på sjømannskirken var på vei ut av byen, så jeg bare tok med meg klær for et par dager, og dro ned på kirken, forteller Lissie.

En time senere var hun på vei vekk fra den orkantruede byen, sammen med sjømannspresten Ola Johannes Jordal og hans familie, og to andre norske studenter. Tidlig søndag morgen ankom de sjømannskirken i Houston. Et lite rom over kirkerommet, det såkalte «Fugleburet», har vært Lissies hjem siden. Det kan det bli i lang tid fremover.

— Etter at demningene brøt sammen, skjønte jeg jo at dette kom til å bli langvarig, sier 24-åringen.

Den siste uken har vært en følelsesmessig karusell for Lissie. Hun har vekslet mellom forsiktig optimisme, og fortvilende rådvillhet.

— Innimellom orker jeg ikke å se på tv-nyhetene. Det er bare så deprimerende, sier hun.

Hun aner ikke hvordan det har gått med leiligheten, som hun deler med en venninne like ved universitet i New Orleans. Kanskje har vannet tatt alt. Hvis hjemmet er tørrlagt, er det ikke usannsynlig at de kriminelle gjengene, som har herjet i jazzbyen, har forsynt seg.

Opplevde terrorangrepene

Drammensjenten flyttet til USA høsten 2001. - Jeg kom faktisk bare noen dager før terrorangrepene 11. september, påpeker hun.

De siste fire årene har hun bodd i New Orleans, hvor hun var i med å fullføre en mastergrad i International Development ved Tulane University.

Etter planen skulle hun vært ferdig til jul. Det kan hun trolig sette en rød strek over nå.

— Fredag kveld fikk jeg vite at resten av semesteret er kansellert, sier Lissie.

Lissie har hatt beinhard disiplin gjennom hele studieoppholdet. I tillegg til svært rask studieprogresjon, har hun deltatt på universitetets friidrettslag, der hun har konkurrert i lengde og sprint

— Jeg er også med på stafettlaget på 4 x 100 meter.

Som om ikke det skulle være nok, deltar Lissie på stevner og konkurranser hjemme i Norge. Da representerer hun bærumslaget Tyrving.

I kjølvannet av at undervisningen ved Tulane nå går i vasken, har Lissie fått en rekke nye bekymringer. Visumet til USA er innvilget under forutsetning av at hun studerer.

— Studentvisumet vil strengt tatt ikke være gyldig nå som jeg ikke studerer lenger, sier hun.

Mastergraden som Tulane University tilbyr, er dessuten såpass spesiell at hun ikke uten videre kan fullføre studiene et annet sted. Dette høstsemesteret skulle hun også jobbe 20 timer i uken som akademisk rådgiver ved universitetet.

— Universitetet skulle dekke skolepengene som betaling for jobben. Det tilsvarer omtrent 8000 dollar (50.000 kroner, red.anm). En slik jobb vil jeg jo ikke få noe annet sted, og jeg vet faktisk om jeg har råd til å betale skolepenger, sier Lissie.

Norges generalkonsul i Houston, Elisabeth Rodenburg, skjønner at norske studenter i de orkanrammede områdene nå går en usikker tid i møte.

— Vi skal selvsagt se hva vi kan gjøre for disse studentene, sier Rodenburg til Bergens Tidende.

Tøft økonomisk

Men hvordan den norske Lånekassen stiller seg til hennes situasjon, har Lissie ikke klart å bringe på det rene.

— Jeg har mailet og ringt og vært i kontakt med ANSA og Lånekassen flere ganger, uten at noen har kunnet gi meg et skikkelig svar, sier hun, tydelig oppgitt.

Hun legger ikke skjul på at orkanen Katrina kan få alvorlige følger for privatøkonomien hennes.

— Jeg har jo forsikring som dekker innboet mitt, men jeg vil jo ikke få en krone utbetalt før jeg kan dokumentere hva jeg har tapt. Det vil ikke kunne skje før jeg kommer meg inn i leiligheten igjen. Og når det blir, vet ingen. Nå prøver jeg å bruke så lite penger som mulig, for jeg aner jo ikke hva jeg vil få dekket i ettertid.

Det eneste hun har investert imens hun har bodd i ufrivillig eksil i Houston, er nytt treningstøy.

— Da jeg sto og pakket for å evakuere, tenkte jeg faktisk at det ville bli litt deilig å få fri fra treningen et par dager. Jeg hadde jo regnet med å være tilbake i New Orleans så snart orkanen hadde passert, sier hun.

Hun har tatt seg noen runder på spinningsykkelen på det lokale treningssenteret, og jogger litt i det rolige nabolaget rundt kirken på Young Street.

— Men det blir jo ikke helt det samme som å ha tilgang på profesjonelle treningsfasiliteter, og være med på universitetslaget. Jeg håper bare jeg klarer å holde meg i så god form at jeg klarer å hevde meg i konkurranser fremover, sier hun.

Hun har akkurat kommet tilbake fra dagens treningsøkt. 20 minutter får holde denne søndagsmorgenen. Det er bare en liten halvtime til gudstjenesten skal begynne. Lissie er litt spent. Sjømannspresten har nemlig bedt henne om å lese en tekst.

— Jeg husket faktisk å pakke med meg et sett penklær, for jeg regnet med at det var muligheter for at jeg skulle være med på en gudstjeneste mens jeg var her, sier hun.

Resten av klærne, smykkene, pc-en og de mange medaljene fra diverse stevner og konkurranser i USA er derimot fortsatt fanget av vannmassene i New Orleans. Hun understreker at hun ikke er opptatt av alt det materielle, særlig når hun tenker på alle de fattige i New Orleans som har lidd langt hardere tap.

Hun tenker seg om et lite øyeblikk, før hun legger til: - Men NM-medaljene har jeg gudskjelov hjemme i Norge!

KRYPINN: Lissie Mo pakket bagen for å være hjemmefra i to-tre dager. - Jeg tok ikke engang med meg treningstøyet, så det har jeg måttet kjøpe her, forklarer hun.<p/>FOTO: KRISTINE NYBORG