I midten av juni 1989, en drøy uke etter Tiananmen-massakren (Den himmelske freds plass) hadde sjokkert befolkningen i den britiske kronkolonien og sendt Kinas studentledere på flukt, ringte telefonen hos Chen Dazheng. I den andre enden ba en av Hongkongs mest kjente skuespillere, John Shum, om en tjeneste.

– John ringte meg og sa at studentene ble ettersøkt av myndighetene i Kina. Han ville høre om jeg kunne hjelpe, forteller Chen Dazheng nå like før 20-årsdagen for de tragiske begivenhetene i Beijing.

Sammen med en gruppe likesinnede hadde skuespilleren opprettet en løst organisert gruppe på mindre enn 20 personer, som prøvde å hjelpe studentene som var begynt å komme til Kinas sørlige storbyer. Men gruppen hadde et problem: Med skjerpet kinesisk grenseovervåking kunne ingen få dem over grensen.

Chen Dazheng gikk med på å møte John Shums gruppe på et hotell i Kowloon-bydelen i Hongkong.

– For det første visste de at jeg hadde sympati for studentene. For det andre visste John at jeg hadde masse venner som var smuglere. Jeg godtok invitasjonen om å delta, sier han.

Dermed begynte Chen Dazheng på sin rolle som koordinator i en av de mest spektakulære humanitære operasjoner i Kinas nyere historie – en operasjon populært kjent som Operation Yellow Bird, som med mafiaens kontakter og speedbåter fra sommeren 1989 til høsten 1990 reddet 133 studentledere og dissidenter ut av Kina.

Siden er operasjonen stort sett forblitt et stort ubeskrevet blad. Av frykt for å skade personer på det kinesiske fastlandet, som assisterte nettverket – blant dem flere høytstående medlemmer av Kommunistpartiet – holder de som kjenner historien tilbake en lang rekke opplysninger. Dette er første gang at en av bakmennene, Chen Dazheng, sammen med sin bror står frem og i detalj forteller om sympatiene i det kinesiske regjeringsapparat, hjelpen fra utenlandske diplomater og sitt samarbeid med mafiaen.

Støttet av hæren

– De første to operasjonene var de vanskeligste, konkluderer Chens sprudlende lillebror, Broder Syv, når vi setter oss i brødrenes yndlingsrestaurant i Wanchai-bydelen i Hongkong. Han er et hode høyere enn 65-årige Chen Dazheng, som er en liten, uanselig mann. Brødrenes kjederøyking blir bare avbrutt av konstante oppkall på mobiltelefonene.

I begynnelsen av juli 1989 fikk Chen de første opplysningene fra koordinasjonsgruppen, og Broder Syv dro til havnebyen Xiamen for å finne en gruppe på fem ettersøkte studenter. Det var politi overalt. Gruppen dro til en annen havn, Shishi, hvor et 7000 tonn stort frakteskip lå klar.

– Vi tok en minibuss til Shishi, men det var en rekke kontrollposter på ruten. På et tidspunkt kom en offiser fra Folkets frigjøringshær opp til bussen for å kontrollere passasjerene. Hvis han hadde villet ta studentene kunne han saktens ha gjort det: De var lette å få øye på med sine briller og annerledes klær. Men han kastet et raskt blikk på dem og sa alt i orden og lot dem passere med vilje. Hvis ikke så mange mennesker hadde hatt sympati for bevegelsen, også i Folkets frigjøringshær, ville vi ikke ha kunnet redde så mange, forteller Broder Seks.

Ved ankomsten til Shishi ventet gruppen til mørket hadde senket seg før de i en jolle med påhengsmotor ble seilt ut til containerskipet der de gjemte seg i lasten. De ble overført til et annet skip i internasjonalt farvann, det brakte dem til Hongkong.

Historien fortsetter under bildet

STR

HONGKONG I DAG: Tusener av mennesker i Hongkong demonstrerer og minnes Tiananmen-massakren.

Kastet over bord

Også nettverkets andre redningsoperasjon hadde nesten mislykkes. To studentledere fra Wuhan hadde flyktet til Shenzhen på grensen til Hongkong, hvor de ble ettersøkt av politiet. De ringte til Broder Syv, som møtte dem i lobbyen på Shangri-La Hotel og utvekslet de avtalte passordene.

Broder Syv brakte dem til leiligheten til en kjenning, kledde dem ut som fiskere, og betalte en lokal kaptein for å frakte dem ut i internasjonalt farvann. Men allerede samme dag vendte de tilbake. Myndighetene hadde forbudt fiskerne å seile ut til østersbrukene og først 14 dager senere fikk fiskerne igjen lov til å seile.

– De to studentene gjemte seg i den grisete lasten – den var bare ca. 50 cm i høyden. Men da de var kommet til sjøs, så de en av marinens patruljebåter som i en høyttaler meldte til fiskerne: Det går rykter om at to personer er om bord på båten deres, så dere kan ikke seile ut til østersbruket. Det var lavvann på det tidspunktet, så de kunne komme nærmere, forteller Broder Syv.

Studentene var fanget på vannet. Selv om de kunne se Hongkongs kyst, kunne de ikke svømme forbi patruljebåten, og på land ville de bli fanget. Kapteinen besluttet seg for å kaste dem over bord.

Penger til mafiaen

– Jeg ble veldig sint da jeg hørte det, og jeg satte meg i en taxi til hotellet. Hæren hadde faktisk et vakttårn for å holde øye med smuglere, så jeg gikk opp dit for å se om jeg kunne få øye på studentene, sier Broder Syv, som med hjelp av en sjåfør lokaliserte dem.

– Da var klokken fem, og offiseren fra hæren hadde forlatt sin post for å spise. Jeg ba mine to venner i østersbåten hente de to studentene, og 20 minutter senere var de tilbake på stranden. Vi fikk fatt i en taxi, og i det øyeblikket vi smekket igjen bildøren, var offiseren fra Folkets frigjøringshær tilbake på post. Det var ufattelig flaks, sier Broder Syv, som denne gangen innlosjerte studentene på en massasjeklinikk.

Først etter ytterligere ti dager var det mulig å finne en speedbåt som kunne frakte de to studentene ut i internasjonalt farvann og videre til Hongkong, der det franske konsulatet tok imot dem.

– Uten støtte fra Hongkongs regjering samt regjeringene i Frankrike og USA ville vi ikke kunnet gjøre det, sier brødrene.

De understreker at mafiaen oppfattet smuglingen som en desidert forretningsmulighet og ikke gjorde noe uten betaling.

– Mafiaen fikk penger, sier Chen Dazheng, pengene kom fra folkeinnsamlinger og de aktives egne lommer.

Kjørt av sporet

Høsten 1990 hadde operasjonen pågått smertefritt i nesten halvannet år. Men etter å ha reddet 133 studenter, embetsmenn, journalister og dissidenter, hadde kinesiske myndigheter i all hemmelighet avslørt operasjonen. Og da nettverket forsøkte å redde ytterligere to fremtredende dissidenter, Wang Juntao og Chen Ziming, gikk det galt.

Wang og Chen, som av myndighetene var utpekt som de egentlige bakmennene bak Tiananmen-demonstrasjonene, flyktet fra Beijing og fikk kontakt med nettverket som endelig i september 1990 var klar til at sette i gang en redningsoperasjon.

Den mislykkes fatalt. Kinesiske myndigheter hadde snappet opp opplysninger om operasjonen, arresterte de to dissidentene og pågrep to av Chen Dazhengs agenter. Hele nettverket var i fare. I løpet av kort tid oppdaget Chen Dazheng at han figurerte på listen over Kinas mest ettersøkte personer, og like etter tok kontakt med Kinas daværende spionsjef i Hongkong.

Under forutsetninger Chen Dazheng ikke er villig til å røpe, stilte Beijing garanti for hans sikkerhet, og sammen med spionsjefen dro han noen uker senere til Beijing, hvor den øverste ledelse i Departementet for offentlig sikkerhet møtte på lik fot med en av Kinas mest ettersøkte personer.

– De sa til meg: Hvis du er patriotisk og elsker ditt land, så snakker vi samme språk. Jeg takket dem for deres forståelse og sa: Hvis det er mulig, vil jeg gjerne at dere løslater to av mine medarbeidere. Jeg ba dem glemme hele episoden, gi meg frihet til å reise for å løslate mine to medarbeidere, og deretter vende tilbake til Hongkong, forteller Chen, som gikk med på å innstille operasjonen og oppløse nettverket.

Tre måneder senere dro Chen igjen til Beijing for å ta med sine agenter tilbake til Hongkong. Kort etter ble de to dissidentene dømt til 13 års fengsel hver.

Historien vil dømme

Selv kan Chen Dazheng og hans bror i dag reise fritt inn og ut av Kina, der de styrer sine forretninger i Guangdong-provinsen. Og Chen møter stadig representanter for kommunistpartiets jernneve, sikkerhetsmyndighetene.

– Jeg har vært i Beijing mange ganger siden, og da møtes vi og spiser sammen. Jeg spøker normalt med at de burde være takknemlige fordi jeg hjalp dem å bli kvitt en rekke bråkmakere. De verken be— eller avkrefter det. De ler bare, sier han.

Til gjengjeld har Chen først de siste årene møtt menneskene han reddet.

– Først hadde jeg slett ingen kontakt med studentene, men nå skjer det innimellom. Men det er ikke nødvendig. Jeg reddet dem, og det var det, sier han.

Og tross tapet av fire nære venner, helseproblemer og betydelige økonomiske kostnader som følge av operasjonene, angrer ikke Chen noe.

– Historien vil vise om jeg gjorde rett eller galt. Men det er alltid riktig å redde andre mennesker, sier Chen Dazheng, som ikke tviler på at Kina nødvendigvis må revidere sin historie.

– Under de nåværende omstendigheter vil Kinas regjering ikke gjøre noe banebrytende. Men det kinesiske folk glemmer ikke historien, sier han.

– Rettferdigheten for 4. juni-hendelsen vil skje fyllest.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

TANKSENE KJØRES FREM: Massakren starter på Den himmelske freds plass i Beijing 4. juni 1989.
STAFF