Alle EUs ti kandidatland ender trolig som medlemmer av Unionen. For noen er det ikke overraskende. For egen del må jeg tilstå at jeg hadde ventet at ett eller to hadde falt av lasset, for å beskytte selvråderett, landbruk eller av andre mer og mindre aktverdige grunner. Malta, Polen og Estland var sannsynlige «nei-kandidater».

Men Malta kan meget vel ende opp i ettertid som det jevneste slaget i serien på ni folkeavstemninger (på Kypros skal parlamentet ta avgjørelsen).

På den lille middelhavsøyen vant ja-siden i mars med 53,6 mot 46,4. Debatten var livlig, ressursene noenlunde likt fordelt mellom ja— og nei-siden, og deltakelsen på solide 91 prosent. Men så ble det rått parti. I tur og orden har Slovenia, Ungarn, Litauen og Slovakia stemt seg inn i EU med ja-andeler på mellom 83,8 og 92,5 prosent. Deltakelsen lå mellom 45,6 og 63,4 prosent.

Det lave oppmøtet reduserer naturligvis ja-bølgens legitimitet noe. Selv om seiersmarginene er enorme, kan vi ikke uten videre si at EUs nye medlemsland marsjerer jublende inn i fellesskapet. Men vi skal også være forsiktige med å si det motsatte. En del hjemmesitting kan nok forklares med at en resignert underklasse, gjerne på landsbygden, føler sine interesser tilsidesatt mens den nye tid fosser frem, under vekten av regjeringenes velsmurte propagandaapparat om EUs velsignelser.

Men det kan tenkes andre forklaringer også. Manglende tradisjon for folkeavstemninger, er en. Troen på at «det blir ja uansett, så hvorfor bry seg», er en annen. Dessuten er det, som vi vet i Norge, noe som heter lunkne ja-folk. Og endelig, deltakelsen i folkeavstemningene i EUs nye medlemsland er ikke nødvendigvis så mye lavere enn valgdeltakelsen i land vi kjenner godt, Norge inkludert.

Til helgen står Polen for tur . Dette er det eneste store av de nye landene, og viktig for at utvidelsesprosessen blir sett på som en suksess. Meningsmålingene antyder også her et solid ja-flertall, over 70 prosent. Og også her blir hovedspørsmålet om mer enn 50 prosent vil delta. Målingene antyder at det vil holde med knapp margin, men hvis færre enn halvparten av de stemmeberettigete deltar, har Polens «Konstitusjonelle tribunal» allerede sagt at saken skal avgjøres med 2/3 flertall i Sejmen, Polens nasjonalforsamling. Dette flertallet anses for å være sikkert. Partiene som sterkt agiterer for et nei har færre enn 1/3 av setene i Sejmen.

Nei-siden i Polen har sine radikale ungdommer og miljøvernere, men domineres nok av bønder, som med god grunn frykter strukturendringene et EU-medlemskap vil føre med seg, og sterkt konservative katolikker som frykter både det ene og det andre. For de sistnevnte er det dog et uomgjengelig problem at pave Johannes Paul II – han er som kjent endatil polsk – har uttalt seg nokså klart for medlemskap. «Polen trenger Europa og Europa trenger Polen», sa han på Petersplassen 19. mai i en erklæring som nok fikk mattheten til å sige inn over en del polske nei-folk.