Ingen enkeltsak har etter annen verdenskrig skapt slike skarpe motsetninger i folket som EU-spørsmålet. Gamle venner er blitt fiender, ekteskap har røket, og landets eldste parti smadret. EU-kampene har gått på den mentale helsen løs. Ikke i noe annet land i Europa har det vært slik.

NORGE VAR IKKE INVITERT til å delta i det gode selskap da EEC, som senere het EF og så EU, ble dannet for femti år siden. Den eksklusive sekstetten i Sentral-Europa ville i mange år etterpå være seg selv nok. De «indre seks», som de ble kalt, skapte sitt eget fellesmarked med tollunion utad og et frihandelsmarked innad.

Fire ganger etterpå har norske regjeringer forgjeves prøvd å oppnå norsk medlemskap. De to første gangene var det den franske presidenten som satte foten ned, allmektig som han i realiteten var i denne saken. Det var britene han ikke kunne fordra. Dermed var også veien stengt for Norge så vel i 1962 som i 1967. Begge ganger var vi beredt til harde forhandlinger.

HVOR MANGE HUSKER at EEC-striden i 1961-62 i all hovedsak var konsentrert om storbyene Bergen og Oslo? I Bergen var filosofen Arild Haaland en krumtapp i motstandsarbeidet og fikk byggmester Arthur Rødland (han med Rødland-husene) til å betale mesteparten av det kostbare gildet. I Oslo vrengte klubbformann Thorbjørn Berntsen kjeledressen av seg og ble anfører på nei-siden sammen med bl.a. Dagbladets sjefredaktør Helge Seip. Skjebnen ville at de to halvradikalerne senere gjorde helomvending og ble helfrelste EF-tilhengere!

Den tredje kampen om vårt forhold til EEC/EF utspant seg i årene 1971-72, med folkeavstemningen i september som klimaks. Folkeflertallet sa nei, og det politiske establishment fikk en nesestyver.

DEN FJERDE OG FORELØPIG SISTE bataljen for og imot EU-medlemskap preget hele 1994. I slutten av november sa folkeflertallet enda en gang bastant nei. Men kampen for 13 år siden var atskillig roligere og mer forsonlig enn i 1972. Selv om statsminister Gro Harlem Brundtland (A) satset alt på å føre Norge inn i EU, var takhøyden i partiet langt større enn forrige gang. Det samme gjaldt i LO, hvor kongressen sa nei og Yngve Hågensen ble påført et sviende nederlag.

I årene etterpå har ingen for alvor forsøkt å sette medlemskapsspørsmålet på dagsordenen. Høyre har ønsket, men aldri våget. Hele det politiske miljø vet at det pr. i dag er et dødfødt prosjekt.