Frank M. Rossavik

Som bevisste lesere vet; journalister har sine metoder. For eksempel er det en stående maksime i alle norske medier at «vi må ha et case». Et case betyr såkalt vanlige folk, som skal gi ansikt til en problemstilling vi skriver om.

Her har jeg ofte drevet sivil ulydighet. Man kan, mener jeg, skrive om bompenger uten å ha bilde av en sint mannlig bilist som sier det alle vet han vil si, eller om eldreomsorg uten støtt å intervjue gamle damer som raser mot politikerne.

Men da jeg nylig skulle på reportasjetur til Tyrkia, trengte ingen sjef pålegge meg å finne en vanlig tyrkisk familie jeg kunne intervjue i deres hjem. Selv jeg er nysgjerrig på hvordan islam virker i hverdagen i dette rare landet som ligger både i Europa og Asia og vil inn i EU. Men hvordan blir man invitert hjem til en muslimsk familie i Istanbul?

Jeg prøvde først min vanlige metode som er — hold dere godt fast - å lete i et chatterom for homofile. Vi homser har jo globale nettverk på webben og det passer oss fint at folk tror jødene eller frimurerne styrer kloden, for å si det slik.

Via slike chatterom har jeg funnet talløse tolker, sjåfører og kjentmenn som har hjulpet meg med reportasjer over hele verden. Mennene har jo dessuten foreldre, venner, onkler og tanter, og selvfølgelig kontakter hos styresmakter (hvis de da ikke styrer selv). Så det har også dukket opp mange «case» på den måten. Selv i konservative land.

Men det går ikke hver gang. Homsene i Istanbul kunne tilby både det ene og det andre, men ikke familien jeg trengte.

Da var jeg klar for nødløsningen, å stille meg opp på et gatehjørne med fotograf og tolk og håpe det beste.

Men så mye kunne folk på chatten fortelle: Å slippe over dørstokken til en konservativ familie i Tyrkia, det blir ikke lett. En kollega i Stavanger kom til unnsetning. Jeg vet om en fikser i Istanbul. Han er proff. Han ordner dette, sa hun.

Hva er en «proff fikser», tenkte jeg, og grep selvsagt mobilnummeret begjærlig.

Kemal var med på notene med en gang. «Du vil helst ha en hvor hun er konservativ og han mer liberal? Hmm. Skal de ha små barn? Ikke så nøye? Vel, vi får se.» Sa Kemal.

To dager senere var vi invitert på frokost. Kemal fikset flere avtaler, samt tolk og sjåfør. Han skulle ha godt betalt, men intervjuet med familien på asiatisk side i Istanbul ble den beste historien fra hele Tyrkia-turen (BT 5. oktober).

Lett desperate utenlandske journalisters case-etterspørsel gir nok et fint levebrød for mange verden over. Kanskje finnes det til og med lokale teatertrupper som setter opp «vanlige familier» for journalister etter spesifisert bestilling?

Jeg tror det er best jeg stanser høyttenkningen her.

Og så satser jeg på det dunkle, globale webnettverket mitt på neste tur også.

Frank Rossavik.