Dennis og Kevin sitter bare der.

Så gråter de litt.

Så sitter de bare der.

Snakker en stund.

Sitter der. Drikker en øl.

Sitter der. Bare er der, sammen.

Slik har de klort seg igjennom året etter 11. september, dag for dag.

Året har gått uendelig sakte og utrolig fort, sier de. Som om tiden var forvrengt, sier Dennis. De har kjent hverandre i 30 år, siden de begge var seks. Dennis er familiefar. To barn, kone. Kevin har alltid vært ungkar. Inntil for to år siden. Lillesøsteren til en kamerat tok initiativet og ba Kevin ut. Tre ganger.

— Jeg trodde hun bare var hyggelig. Jeg skjønte ikke hva hun ville før hun spurte for tredje gang. Kevin slår ut med armene og flirer.

— Hva kan jeg si? Jeg er ikke den skarpeste kniven i skjeftet.

De var forskjellige som natt og dag – Kevin en godslig vaktmester på en barneskole, Helen en talentfull dataingeniør for et meklerfirma. Når Kevin endelig fikk opp øynene, gikk det fort. De flyttet sammen, og i mars 2001 giftet de seg med 268 gjester til stede.

— Største bryllupet jeg har vært i, mumler Dennis. Like etter fant de ut at de ventet barn.

10. september var livet perfekt. Helen var gravid i femte måned. Den dagen var hun og Kevin hos legen og tok ultralyd. Den siste kvelden Helen levde besøkte hun foreldrene sammen med Kevin og viste stolt frem det aller første bildet av barnet sitt.

11. september gikk Helen på jobb på kontoret til meklerfirmaet Cantor Fitzgerald i 103 etasje i World Trade Center 1. Litt før ni ringte Kevins bror, en politimann, og ba ham skru på fjernsynet.

— Beklager å fortelle det, Kevin, sa han, – men et fly har kjørt på Twin Towers.

Klokken ti over ti satt Kevin hjemme i leiligheten deres og så livet sitt rase sammen direkte på tv, så tårnene forvandles til en ulmende svart sky som vokste og vokste til den dekket hele den sørlige delen av Manhattan. 12. september fikk Kevin resultatene fra ultralyden. Det var en jente.

Kevin lette etter konen og den vesle jenten sin i flere dager. Tråkket rundt og lette i støvet som dekket Manhattan.

— Jeg visste vel egentlig at det var håpløst. Men vi gikk likevel. Det føltes godt å gjøre noe. Han ga den vesle jenten navnet Patricia. Helen og Patricia ble aldri funnet.

Kevin og Dennis har bodd hele livet i Larchmont i Westchester, nord for Bronx.

Westchester er hjemstedet for svært mange av dem som jobber på Wall Street og i finansmiljøet. Det er en trygg og rolig og svært velstående forstadsboble i den kaotiske byen, der de som har råd kan la barna sine vokse opp i pene villaer. Det er også blant de bydelene som ble hardest rammet av 11. september. Vesle Larchmont alene mistet 14 mennesker.

I en av de mange idylliske parkene i området treffer vi venninnene Allison Strout og Judy Marzen. De har tatt med barna på iskrempiknik. Allison tok med mann og barn og flyttet ut av byen kort tid etter 11. september. Svært mange småbarnsfamilier gjorde det samme.

— Vi hadde tenkt å flytte likevel, men 11. september var absolutt avgjørende, sier Allison. – Jeg kjenner at jeg blir anspent med en gang jeg setter meg på toget til byen.

Judy bor og jobber fortsatt i Manhattan.

— Har livet mitt blitt noe annerledes? Vel, jeg har en flaske vann og en gassmaske tapet under pulten på jobben. Alle i bygningen min har det. Det sier vel egentlig alt.

Judy skal snart følge i Allisons fotspor.

— Vi er på utkikk etter et hus her oppe, vi også. Peaches sitter på fanget til Richard Ballestrino (52), selv om hun er så stor at han strengt tatt burde latt henne sitte på bakken. Men Richard elsker å sitte her på benken med digre tafsete Peaches på fanget, mens han ser utover The Hudson River.

Han gir hunden en klem, og retter på skjerfet hun har rundt halsen. Det har trykk av det amerikanske flagget. I tre måneder var Richard utestengt fra leiligheten sin på sørspissen av Manhattan. Når han skulle hente noe måtte han følges av en politikvinne. Alt var dekket av et tykt lag med støv.

— Fordi de høyeste bygningene i nabolaget ble truffet av to kaprede fly og kollapset i et hav av røyk og flammer. Herregud! Det er jo så absurd! sier han og ler.

— Jeg klarer ennå ikke å begripe det. Gjør du? Battery Park City er en boligoase midt i det travle businessstrøket i downtown Manhattan. Boligblokkene omkranset Twin Towers som nærmeste nabo.

Inntil i fjor var det et populært område for familier som ville bo inne i byen, men på et sted som var trygt og rolig.

— De fleste av dem som har familie flyttet ut sporenstreks etter angrepene, sier Richard. En stund så det ut som om nabolaget skulle gå nedenom.

— En av bygningene her hadde 130 leiligheter ledig. Kan du tenke deg? På Manhattan? Etter noen måneder tilbød staten penger til folk som var villig til å flytte til Battery Park City.

— Vift med nok penger, og der er alltid noen som er villig til å ta sjansen, samme hva det er, sier Richard med en grimase.

Han ble også affektert av 11. september på jobben. Han var redaktør i magasinet Talk. Det gikk inn i januar fordi trang økonomi skremte vekk annonsører.

— Normalt sett skulle jo det ha vært et stort nederlag. Og det var jo synd. Men jeg klarte ikke la det gå så veldig inn på meg. Alt som folk er besatt av her i byen – penger og karriere – ble satt i et harskt lys 11. september. Det var som om vi ble menneskeliggjort...nå har jeg bare lyst å sitte her med Peaches.

Litt etter litt begynner ting å vende tilbake til normalen.

I parken som kranser sørspissen av Manhattan er de tilbake; turistene, joggerne, gateselgerne og uteliggerne. Køen til fergen som går til ut til Frihetsgudinnen er lang, og for dem som ikke gidder kan man forevige seg sammen med en grønnsprayet, menneskelig utgave av statuen for en dollar.

Men livet i downtown er ikke sydende som før. Wall Street er avstengt med gjerder og sikkerhetsvakter. Et besøk tidlig om morgenen, når hordene av lyseblå skjorter og slips kommer opp fra undergrunnen for å skalte og valte med verdensøkonomien, viser at det er merkbart mindre trykk i gatene.

— Det er mye, mye roligere. Ikke bare fordi det er færre folk. Men fordi de som er her er stillere, sier avisselgeren Kenny Hollins. Han har stått på samme hjørnet ved børsen hver morgen i tre år.

Det er tydelig at New York sliter.

Tragedie og dramatikk kan ikke måles i tall. Men det gir allikevel en viss innsikt i hva denne byen har måttet tåle det siste året. Som å miste 100 000 jobber. Tape tolv milliarder kroner i skatteinntekter. Se en og en halv million kvadratmeter med kontorlokaler forsvinne. 11. september har kostet New York 350 milliarder kroner, ifølge Newsweek.

Byen som i løpet av nittitallet ble forvandlet fra skummel snuskete storby til glamorøs metropol, som ble foregangsby for politi verden over fordi de klarte å redusere kriminaliteten drastisk, har begynt å bli rufsete i kantene og matt i lakken.

Kriminaliteten er på vei oppover igjen, arbeidsledigheten øker og uteliggerne er igjen en selvfølgelig del av bybildet.

Når en by som New York strammer inn livremmen, er det de små som blir kvalt først.

Bare noen kvartaler unna Wall Street, under det enorme brospennet til Manhattan Bridge, gjør meksikaneren Ernesto seg klar til å lage middag. Han setter fyr på en provisorisk grue og skjærer opp en grønn paprika. Sammen med en halvråtten aubergine og noen andre vasne ingredienser utgjør den middagen for minst fem mennesker.

— Politiet har tatt kniven min, sier Ernesto. Kameraten slår i stykker en stjålen palle som de bruker til fyringsved.

— Det finnes ikke arbeid, og jeg har ikke noe rom å bo på, sier han. Øynene er fuktige av alkohol og resignasjon. T-banen drønner forbi langt over hodene våre.

Om kvelden blir de ofte jaget rundt av politiet, forteller kjæresten hans, Suzi. Et stykke bortenfor står en rekke pappesker stablet opp mot en vegg. Om natten blir gaten til en by av eskehus.

— Nå kommer snart vinteren. Da vet vi ikke hva vi skal gjøre, sier Suzi. – Jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake til Mexico.

Afghanske Freshta Tahir smiler bredt.

— Welcome, sier hun.

— Ser du på min mor? spør datteren Nabela (16).

— Ser du hvor lykkelig hun er? For en forskjell? Vi ser. Forrige gang vi besøkte den afghanske familien i skjønnhetssalongen i Queens var uken etter 11. september i fjor. Da var det tomt for kunder, og de var livredde. De fleste av vennene deres torde ikke å gå ut av husene sine. Freshta, Nabela og søsteren Anjuma (21) ville ikke bli tatt bilde av. Vi fikk heller ikke bruke navnene deres.

— Men det skal jo trykkes i Norge, sa vi med norsk naivitet, der er det ikke farlig.

— Det er farlig alle steder, svarte de. Taliban har øyne og ører overalt.

— Jeg forteller ingen at jeg er fra Afghanistan, sa Freshta da.

Nå forteller hun opprømt at hun planlegger å ta med jentene sine dit så snart hun kan.

— De har jo ikke sett landet vårt.

Når hun sier «landet vårt» dunker hun knyttneven stolt i brystet.

Døtrene smiler. Kundene sitter vaglet opp langs veggen, under bilder av filmstjerner fra Bollywood (de deler lokalet med en kassett og videoselger). Nabela peker ut en afghansk kjekkas med solbriller og skinnjakke.

— Han er veldig berømt. Men vi får ikke lov å se indiske filmer. Mamma sier at sangene gjør henne gal i hodet, fniser hun.

Skjønnhetssalongen er fylt av latter og fremmede språk. Freshta og Anjuma driver med «threading», en gammel arabisk hårfjerningsteknikk med en tvunnet tråd som er blitt populær igjen.

Etter Talibans fall har afghanerne i Queens fått nytt håp for hjemlandet sitt, forteller Freshta.

— Min svigerinne reiste til Kabul i går. Hun skal se sin bror for første gang på 20 år.

En annen nabo som har besøkt Afghanistan har tatt med en tradisjonell drakt til Anjuma. Hun tar den på seg med andakt.

— Ingen har en slik kjole her i Queens, sier hun. Anjuma forteller at hun skal bruke den i bryllupet sitt.

— Planlegger du å gifte deg snart? spøker vi.

— Ja, tiden er inne. Egentlig er jeg allerede en gammel kjerring. Vi får ekteskapene våre arrangert, forklarer hun.

Det er overraskende, fordi jentene er så vestlige, oppvokst som de er i New York. Men Anjuma trekker bare på skuldrene av det.

— Det er sånn det er, sier hun. – Jeg håper bare jeg får en kjekk en.

Politimannen Paul McGrath sparker med beina og danser slik irer gjør - på en litt keitete måte med stiv rygg og armene ut i rare vinkler.

— Dette er vår utblåsningsdag, sier McGrath.

— I dag drikker vi, danser, har det gøy. Fra denne dagen av blir det bare tyngre og tyngre, frem til den 11. Han har på seg kilt og lange sokker. 11. september skal han marsjere med sekkepipekorpset sitt, fra Bronx og helt ned til Ground Zero.

— Det er 35 kilometer, forteller han. Musikken fra scenen er høy og skingrende. Marken er fylt av mennesker, alle har frysebokser som de trekker med seg på små traller. Oppi boksene er det øl. Budweiser. Ikke noe utenlandsk tull.

Musikken er hvit, konservativ. Bruce. Glory Days, well they'll pass you by, in the blink of a young girl's eye. Unge menn i shorts og store T-skjorter med kortklippet hår og brede nakker, rosa av øl og sensommer, rocker i kveldssolen.

Det er langhelg, og den årlige Labor Day feiringen er i gang på Rockaway Beach - bydelen der mange av New Yorks politi og brannmenn bor. Her har hvert eneste hus flagget ute. Slik var det før 11. september også.

Luften er fylt av aggressiv forventning. Noen er utkledd, slik hvite mennesker ofte kler seg ut, litt tilfeldig, uvørent – en parykk her, litt glitter der. En rød nese.

Rockaway, en langslungen øy med strand ut mot Atlanterhavet, mistet til sammen 85 mennesker, de fleste av dem offentlige tjenestemenn.

— Alle her kjenner noen som ble drept, noen familier som lider. Dette er et veldig sammensveiset sted. Vi er som en stor familie, forteller Noreen Schramm, som gir ut lokalavisen i Rockaway Beach.

— På 11. september samlet alle seg i kirken. Vi var 5000 mennesker der. Det eneste vi kunne gjøre var å be. Det er i grunnen fortsatt det eneste. Men livet blir jo aldri det samme, og Rockaway vil for alltid være preget av det.

Vi trodde det var verdens ende, har mange fortalt i etterkant om 11. september. Men livet halter videre.

— Noen dager går det veldig bra, sier Kevin. Men så er det alle de andre dagene.

— Lenge ventet jeg at Helen skulle komme hjem, at hun skulle ringe. De dro en gravid kvinne ut av ruinene og jeg reiste rundt til alle sykehusene for å finne ut om det var Helen. Av og til våkner jeg om morgenen og snur meg for å si noe til henne. Eller jeg skal til å ringe henne fra jobben når klokken er tre. Jeg ringte henne hver dag klokken tre.

Kevin holdes oppe av jobb og av venner, som kameraten Dennis.

— Alle vennene mine kom til huset mitt nesten med en gang. Siden har de vært der for meg. Og jeg, jeg henger bare med så godt jeg kan. Jeg står opp og går på jobb om morgenen. Det får være nok.