— Flyet var kommet litt forbi bilen min da jeg kunne se på skrå inn i flyet. Jeg så lysene i kabinen ...

Øystein Grimstad svelger og svelger. Han kikker i taket for å holde tårene borte fra kinnene. Det er ett år siden nå. Det virker som en evighet, og samtidig er det krystallklart i minnet. Som en film, sier han seinere. Som en perfekt produsert actionfilm.

Som i slow motion

Øystein var en av de få menneskene på den skjebnesvangre tirsdagen i fjor som så flyangrepene på kloss hold. For mens flyene i World Trade Center traff bygningen flere hundre meter over bakken, og krasjet i Pennsylvania skjedde på et øde jorde, så kom United Airlines Flight 77 glidende like over bakken før det smalt inn i Pentagon. Lydløst var det ikke.

— Flyet kom med en fart på 550 kilometer i timen. Men det opplevdes som slow motion. Brølet fra maskinen var så kraftig at det var som å sitte inne i lyden, som i et surround-anlegg. Det var sterk sol den dagen, jeg husker at solen skinte hvitt i flyskroget. Og så var det forbi med et svosj, og et par sekunder senere var det bare en eneste diger ildkule.

Øystein satt i bilkø på vei til jobb, og var like ved Pentagon, som ligger litt lavere enn motorveien han kjørte på, da den enorme maskinen plutselig dukket opp til venstre for ham.

— Flyet var på høyde med bilen, bare ca. 50 meter unna.

Øysteins fortelling er detaljert og beskrivende. Men så stopper det altså opp, med lysene i kabinen. Han reiser seg, tar en liten runde rundt i rommet. Det satt 64 mennesker i kabinen da Grimstad kikket inn, øyeblikket før alt ble svart.

— De kommer helt plutselig, disse reaksjonene, sier han.

Bombardert

Det har skjedd mange ganger i året som har gått. Etterdønningene av sjokket lar seg ikke kontrollere.

— Der er dager hvor jeg ikke merker det i det hele tatt. Og så kommer sånne øyeblikk helt ukontrollert, hvor følelsene kommer på tvers av det du prøver å konsentrere deg om. Det gikk mange timer etter selve hendelsen før reaksjonen kom.

— Jeg var kommet hjem og skulle snakke med NRK på telefonen. Akkurat da kom traumet, rett ut av løse luften. Jeg begynte å skjelve i stemmen og stotre og stamme. Mistet helt fatningen. Det tok to måneder før jeg orket å høre på opptaket, sier Øystein.

— Selv i januar, da jeg skulle holde en forelesning på jobben, var jeg livredd for at det skulle skje.

Etter hvert som tiden går, kommer reaksjonene sjeldnere og sjeldnere.

— Det er nok bare tid som skal til. Men det er ikke så lett. På hver eneste nyhetssending blir du fortsatt bombardert med «September eleventh, September eleventh». Om og om igjen. Et par måneder senere deltok Øystein på et seminar der flere leger og krisepsykologer forklarte reaksjonsmønsteret etter slike opplevelser. Det hjalp, sier han.

— Det var godt å høre at det ikke bare var meg. At det var ganske vanlig. For noen mennesker er det slik at reaksjonen kommer siden. Da jeg sto der og så på, tenkte jeg at nå ser jeg mennesker brenne levende. Men det gjorde meg på en måte ingenting. Jeg var helt tom.

Hører fortsatt skriket

Da Øystein satt i bilen og så flyet treffe Pentagon, hadde han nettopp hørt om det som skjedde i New York.

— George Bush var på radioen og snakket om New York. Han var akkurat ferdig da flyet kom. Først tenkte jeg at nå må flygeren jammen rette opp flyet hvis han skal treffe flyplassen. Men i øyeblikket etter skjønte jeg sammenhengen med det jeg hørte på radioen.

Alt stoppet opp på motorveien. Røyk og ild steg opp fra åstedet. De fleste kjørte inn til siden og oppførte seg rolig. Noen biler kolliderte. En dame foran i køen skrek.

— Jeg kan høre det ennå. Hvordan hun skrek. Øystein gikk ut av bilen og løp ned på plenen foran Pentagon.

— Jeg visste ikke hva dette var, om jeg skulle gå i dekning eller hva. I stedet løp jeg ned for å se om jeg kunne gjøre noe. Seinere fikk jeg høre at en medisinstudent hadde løpt helt fra George Washington University på andre siden av byen. Der var ingenting igjen av flyet - bare et svart hull, og noen vingerester, forteller han.

Lett å gå i fellen

Øystein Grimstad kom til Washington i 1975 for å jobbe for the International Monetary Fund (IMF). Skulle bare være i to år.

— Det var for 27 år siden, sier han og ler litt.

— Har hendelsen forandret Washington?

— Nei, ikke på overflaten. Vi snakker veldig lite om det, egentlig. Men det ligger helt klart i bevisstheten. Amerikanerne føler seg angrepet, og ikke alle skjønner hvorfor.

— Gjør du?

— Ja og nei. Jeg har en sterk higen etter å forstå hvorfor disse menneskene reagerer så kraftig. Det må jo være en grunn til at folk hater USA så voldsomt at de vil gjøre noe slikt. Jeg visste ikke så mye om al Qaida før 11. september.

— Tror du livet i USA er blitt annerledes for muslimer og folk av arabisk opprinnelse?

— Det var jo noen hendelser i tiden like etter. Men jeg tror generelt sett at vi prøver ikke å diskriminere. Jeg jobber med mennesker fra hele verden, også muslimer. Men det er noe annet med dem man kjenner.

Grimstad innrømmer at det er et delikat problem.

— Vi skal jo ikke forskjellsbehandle ut ifra hvordan folk ser ut. Men det er lett for å gå i fellen. Nylig skulle jeg ut og fly, og før avgang la jeg merke til en gruppe unge, arabiske menn. Når de kom inn på flyet, så jeg at de signaliserte til hverandre og slikt. Jeg nevnte det for flyvertinnen. - Ja, sa hun, - vi har nitten stykker om bord, det en gruppe døvstumme på tur.