ATLE M. SKJÆRSTAD

Det ble kalt «aktive tiltak» — aktivnyee meropriatia - når Sovjetlederne skulle beskrive et sett med åpne eller hemmelige teknikker for å påvirke begivenheter eller holdninger eller politikk i utlandet. Før 1960 var det begrepet desinformasjon - dezinformatsia - som ble benyttet for å beskrive denne virksomheten. Sovjetmaktens viktigste redskap var de hemmelige tjeneste, KGB, der først den såkalte D-tjenesten, senere A-tjenesten, i Avdeling 1 hadde hovedansvaret for aktivitetene.

I hovedsak var det USA og de andre NATO-landene som var den viktigste målgruppen for virksomheten. Det finnes en rekke eksempler på at Norge, norske politikere og opinionsdannere ble utsatt for dette, bl.a. i forbindelse med opprettelsen av forhåndslagrene for amerikansk militærutstyr og moderniseringen av USAs mellomdistanseraketter i Europa.

KGB ER OMDØPT TIL FSB, men fortsatt er det «statens sikkerhet som er hovedoppgaven.

Og det vi har opplevd med ubåten «Kursk», med de to flyattentatene for et par uker siden og nå senest gisseldramaet på Skole nr. 1 i Beslan, leder tankene mot at tiltak og strategier i utgangspunktet ment rettet mot utlandet, nå er tatt i bruk mot landets egne innbyggere.

At landets president, Vladimir Putin, i tsjetsjenske medier de siste dagene omtalt som «Kremls blodige vampyr», har en KGB-fortid og dermed skulle være vel fortrolig med «aktive tiltak», kan i denne forbindelse være verd å minne om.

Ser vi på hendelsene de siste ukene, tok det tid før russiske myndigheter var villige til å erkjenne at de to parallelle flystyrtene kunne være et samordnet attentat. «Dårlig drivstoff» var en av de usannsynlige forklaringene. Innrømmelsene av attentatmulighetene kom først etter at så mange av etterforskerne hadde fått kjennskap til funnene av sprengstoffrester at det var umulig å holde det skjult for offentligheten, verken hjemme eller ute.

FLYATTENTATENE KOM imidlertid raskt i skyggen av dramaet i Beslan og den blodige avslutningen der.

Raskt kom det frem at myndighetenes offisielle tall for antall gisler på Skole nr. 1, var for lavt. «Omkring 400» var tallet som ble sluppet ut både til russerne og verden for øvrig.

Russiske myndigheter forsøkte også å skape inntrykk av at de hadde situasjonen under en slags kontroll.

Gjennom omfattende telefonkontakter med innbyggere i Beslan, kunne Bergens Tidende allerede sist fredag peke på at tallet på gisler høyst sannsynlig var over tusen. Vi kunne også fortelle at de første gislene allerede var blitt henrettet.

Lærdom for russiske myndigheter: Verden er blitt åpnere. Russerne tenker selv, og de er villige til å dele sine tanker og erfaringer med omverdenen.

Og en del russiske medier driver en aktiv journalistikk på egne premisser, selv om de har sine begrensninger. Det har ikke forhindret at myndighetene, i dette tilfelle fra Kreml til den nord-ossetiske regjering, er blitt utsatt for den reneste flodbølge av kritikk for sine forsøk på å holde skjult tragediens virkelige omfang.

FREDAG FORMIDDAG var det offisielle tallet for antall drepte etter skoledramaet nådd opp i 327. Minst 100 skal være barn, ifølge rapporter i russiske medier.

Men samtidig bringes videre øyenvitneskildringer om at så mange som «minst 400 døde er observert bare på et likhus». Og at det kan være så mange som 500.

Det offisielle gisseltallet var 354. Nå innrømmer russiske myndigheter at det kan ha vært så mange som 1200.

Samtidig dukker det opp små biter i en «offisiell versjon» av hvorfor det gikk så galt som det gikk:

De russiske spesialsoldatene som skulle uskadeliggjøre gisseltakerne, ble forhindret av det som omtales som «foreldremilitsen». Fortvilte foreldre som angivelig hadde bevæpnet seg og var rede til å storme skolen for å redde ut sine barn. Dette gjorde at soldatene ikke kunne rykke frem så raskt som ønskelig, da de første eksplosjonene kom forrige fredag.

Sant eller usant: Det smaker litt av en rettferdiggjøring. Og ingen av de Beslan-innbyggerne som BT har hatt kontakt med, har til nå sagt ett ord om «foreldremilitsen».