Bondevik dro på tur i går. Først skulle han til Slovenia. I dag lander han i Slovakias hovedstad Bratislava. I morgen står Praha for tur. Over alt skal han snakke med landenes fremste ledere.

Reisen var planlagt lenge før EØS-avtalen snublet i enda et hinder, da Liechtenstein for to uker siden overraskende ikke ville skrive under på den nye versjonen av EØS-avtalen.

Men siden det knapt er fremgang å spore i drakampen mellom Liechtenstein, Slovakia og Tsjekkia om fra når de to sistnevnte skal anerkjenne førstnevnte som suveren stat, kommer den norske statsministeren ikke utenom temaet. Det bekreftet statsministerens kontor i går.

Men Norge vil trå varsomt:

— Vi har ikke påtatt oss noen meklerrolle. Straks vi gjør det, går vi også inn i substansen i konflikten mellom de tre landene, noe vi ikke vil, sier Norges EU-ambassadør Bjørn T. Grydeland til BT.

— Hvilken rolle spiller Norge da?

— Rollen som utålmodig part overfor alle de tre landene, sier Grydeland.

Hvilken strategi Kjell Magne Bondevik har for sine samtaler i dag og i morgen er dermed uklart.

Det lille fyrstedømmets EU-ambassadør, prins Nikolaus, som er fyrst Hans Adam IIs bror, sier til Bergens Tidende at han tror Tsjekkia og Slovakia fortsatt kan tenke seg en løsning i tråd med det siste forslaget fra hans land.

Forslaget kobler spørsmålet om historisk anerkjennelse av Liechtenstein løs fra selve EØS-avtalen. Liechtensteinerne mener den forutsatte anerkjennelsen fra 1806 dessuten er løsere formulert, og dermed lettere å godta for de to andre.

Norge og Island er meget utålmodige av frykt for at EØS-avtalen ikke skal bli ratifisert i alle de 28 deltakerlandene i tide til at den kan tre i kraft samtidig med EU-utvidelsen fra 1. mai neste år. På en måte er det ikke så farlig. Hvis det bare er spørsmål om tid, kan en slik avtale nemlig tre i kraft selv om det gjenstår litt papirarbeid.

Den snart desperate utålmodigheten skyldes snarere en frykt for at det vil oppstå enda flere nye problemer hvis man ikke nå får unna undertegnelsen. Alle viderverdighetene vi har sett i EØS-prosessen til nå tatt i betraktning, er denne frykten meget lett å forstå.