– FOR OVER 3000 ÅR SIDEN var Suleiman, eller kong Salomon, som dere kaller ham, på dette fjellet, forteller Islam Zijtov.

Han sitter med beina i kors på en tynn madrass. Huset har bare ett rom og eneste belysning er dagslyset som skinner inn gjennom døråpningen. Det er akkurat plass til to madrasser, en til Zijtov og en annen til besøkende. Et par slitte støvler står igjen på utsiden, men det er sjelden de står alene.

PROFETEN MUHAMMED skal også en gang ha bedt på Salomonfjellet, og for 500 år siden bygget prinsen Babur det lille huset for alle dem som kom til fjellet for å be. Fortsatt valfarter troende til hit, for å be og for å få Islam Zijtovs velsignelse.

– Folk kommer hit for å be om et lykkelig liv, for velstand og for familie, sier Zijtov.

Ved foten av fjellet ligger Osj, en av de viktigste byene langs Silkeveien. Den travle basaren hvor både kong Salomon og Aleksander den store skal ha gått er fortsatt på samme sted, men det er lite som er bevart fra storhetstiden. Et av de få synlige historiske minnesmerkene i Osj i dag er en enorm statue av Lenin.

DET LUKTER GRILLET KJØTT , og røyken siver mellom de smale gangene i basaren. Ved enden av røyken, på en liten åpen plass like bak de ferdigmonterte vuggene, er det et lite serveringssted. Det glitrer i gulltenner og fargerike sjal rundt bordene og en kanne med te koster rundt 30 øre. Et grillspyd rundt en krone.

– Bare sett dere ned, hvor som helst. Sitt ned, sitt ned, lokker en mann.

Usbekere og kirgisere sitter side om side, lett gjenkjennelige på mennenes tradisjonelle hodeplagg. Det er ingenting som tyder på at det var blodige kamper mellom nettopp usbekere og kirgisere i dette området da Sovjetunionen gikk i oppløsning for femten år siden. Vi får en kanne med te og to kopper. På bordet ved siden av har de bestilt suppe, andre har nybakt brød til teen.

– Osj er eldre enn Roma. For fem år siden feiret vi byens 3000-årsjubileum, sier en eldre mann stolt.

DET ER RUNDT 2000 ÅR SIDEN handelen med silke begynte. Handelsrutene gikk fra Kina i øst gjennom Sentralasia og til dagens Iran. Etter hvert som også europeerne ble oppmerksomme på silken, økte denne handelen. Handelsruten førte også med seg en omfattende utveksling av kunnskap og ble også et møtested for forskjellige religioner inntil islam ble den dominerende. Islam Zijtov forteller gjerne om byens, fjellets og det lille husets historie.

– Huset på Salomonfjellet ble bygget av prins Babur rundt 1490, han som senere grunnla det mugalske imperiet i India. Det skulle beskytte menneskene som kom hit for å be mot vind, regn og kulde, sier han.

– Det var her i Osj muslimene begynte å be mot Mekka, og selv etter at huset forsvant i et jordskjelv i 1853, fant man tilbake til dette stedet fordi Babur hadde beskrevet det meget nøyaktig i sine skrifter. Du kan se merkene i fjellet etter hvor knærne og den ene hånden skal være.

DET IKKE MANGE langveisfarende som reiser gjennom Kirgisistan i dag, de få som er her jobber for utenlandske hjelpeorganisasjoner. Alle på kafeen er veldig nysgjerrige på hvor vi kommer fra, vi som verken ser ut som usbekere, kirgisere eller russere. De som ikke tør å spørre selv følger nøye med når andre gjør det.

– Hvor kommer dere fra? Hva synes dere om Sentralasia? Og vil dere være med hjem til oss på middag? spør en kvinne som sitter sammen med sin mann og sønn.

En kanne med te senere har vi blitt invitert til flere hjem. Så forsvinner den ene etter den andre i vrimmelen av sjal og hatter. Det er ingen handelsmenn eller kvinner som kaster seg over utlendinger for å selge. Ingen «special price only for you». Men vi kommer ikke unna når damene bak snopediskene vil gi oss noen karameller og så nekter å ta imot betaling. Mannfolkene bak kjøttdiskene smiler og poserer. Enorme kjøttstykker henger fra vegger og tak.

– Nest etter ulven er vi kirgisere de som spiser mest kjøtt, sier Korman Sadinov, en politimann som også har basaren som arbeidsplass.

De ser ikke ut til å ha mye å gjøre, politimennene. På kontorene deres står hyllene tomme, skrivebordene likeså. Og de har all verdens tid til å stille opp på bilder.

VI SLÅR FØLGE med politiet gjennom basaren, og ser at den eldste av dem får stukket til seg noe av en av handelsmennene. Politimannen tviholder på det han fikk, og går så raskt at vi blir gående bak ham. Hjemmelagde trillevogner med gamle sykkelhjul brøyter seg vei mellom bordene og både gamle og unge trenger seg rutinert mellom vogner, bord og et par som har stoppet opp for å se nærmere på den kirgisiske kalpaken, den tradisjonelle filthatten. Først når vi har kommet forbi det travleste området legger vi merke til solsikkeskallene som faller fra politimannens overfylte hånd.

Senere på dagen inviterer politimannen på «pir» — en fest som holdes før et bryllup. En kvinne i politimannens familie skal gifte seg om noen uker og hele brudens familie og andre landsbyboere er samlet tre dager til ende. 40 kilo ris, en hel ku og to geiter går med i løpet av de tre dagene. Om vel to uker venter en enda større fest for da samles både brudens og brudgommens familie til selve bryllupsfeiring. Giftermål ser ut til å være en spesielt populær aktivitet i Kirgisistan. Det går ikke en dag uten hvite biler med blinkende lys og sløyfer i neonfarger, par som poserer foran statuer og minnesmerker og kvinner i bløtkakekjoler.

– En kvinne som ikke er gift når hun er 22-23 år gammel er det ingen som vil ha, sier Sadinov.

OPPE I FJELLENE har vinteren begynt å ta tak. På skole 62 i den lille landsbyen Akh-Terek er det kaldt inne og elevene sitter med lue og ytterklær på.

– Vi får ikke penger fra staten til å holde skolebygget i stand og må be foreldrene om hjelp. Men foreldrene har ikke mye å rutte med de heller, det er fattige folk som bor her, sier rektor Abdegul Orozakonov.

Nå har sentralfyren gått i stykker, og han håper de skal klare å få den reparert neste dag.

– I hage a cat, but i hage no dog, sier elevene i kor.

Ikke engang halvparten av ungene har bøker, og de som sitter uten er mer opptatt av alt annet enn engelsk. Lærerinnen, Guljamal Tilekeeva, har egentlig hovedfag i kinesisk, men er en av to engelsklærere på skolen.

– Det er viktig at ungene lærer seg engelsk, vi må se utover det tidligere Sovjetunionen hvis Kirgisistan skal komme fremover, sier hun. På russisk.

Elevene får låne bøker fra skolen for et depositum på 1,50 kr per bok i året. Ikke alle har råd. Fordi det ikke er nok bøker til alle, må noen kjøpe.

– Noen foreldre har gjerne fem-seks unger som går på skolen samtidig, og når hver må ha ti bøker hvert år, så blir det mye penger. Men de aller fleste går likevel på skolen, sier rektoren.

4000 Meter Høye Fjell deler Kirgisistan i to, nord og sør. Hovedstaden Bisjkek ligger i nord og sør for fjellene ligger Osj, landets nest største by. Vinterens første snøstorm har gjort det vanskelig å krysse fjellovergangene. Noen biler har fullstendig gitt opp på det glatte føret, andre kjører i sneglefart nedover. En bil har valgt en alternativ løsning etter en tur i grøften, alle passasjerene går bak bilen nedover bakken og holder i tau for at den ikke skal skli ut av veien igjen. En rekke vogntog står parkert langs veien, de har gitt opp å komme seg over fjellet i dag. Drosjen vår, en gammel Mercedes, har kjettinger og klarer å klatre opp bakkene og kommer seg trygt nedover på den andre siden.

Langs veien ned fra fjellene står små bord med gamle cola-flasker på. «Honning», står det på noen pappbiter. Fra veien kan en så vidt skimte en rekke bikuber på den andre siden av elven. Her holder Sergej Zubko til. I en liten hytte og med tusenvis av bier i hagen.

– 100 prosent naturlig honning, skryter han.

Frosten har ennå ikke klatret ned fra fjellet og forvirrede bier vet ikke helt om de skal legge seg til hvile for vinteren eller om det er mer honning å samle. Zubko har dekket til kubene med tykke pledd så de skal overleve vinteren.

– Temperaturen har gått opp og ned i det siste, den ene dagen vil biene ut, neste dag er det så kaldt at de tror vinteren er kommet.

Et digert tre med hasselnøtter kaster skygger over bikubene. Det står for Zubkos biinntekt. Ved hovedveien står en liten garasje med resten av eiendelene hans, en gammel Lada og lageret med honning.

– ALT VAR MYE BEDRE FØR , da hadde vi i alle fall det like bra som i Russland, og alt kostet det samme overalt, sier drosjesjåføren Turgalbek.

Han livnærer seg av å kjøre drosje mellom Bisjkek og Osj. Rundt 700 kroner får han for en tur på 10-12 timer, nesten halvparten forsvinner i bensin. Mercedesen sin dro han til Tyskland for å kjøpe, og han kjørte den hele veien tilbake gjennom Polen, Hviterussland, Russland og Kasakhstan. Det ble noen tusen kilometer.

– Med kapitalismen kom korrupsjonen til Kirgisistan. Det er kapitalismen som er far til korrupsjonen, sier han.

Men Turgalbeks niese, Dinara, er ikke enig i at alt var bedre før.

– I dag har i alle fall hvert individ sine rettigheter, og menneskerettighetene blir respektert. Vi er frie mennesker nå. Sånn var det ikke før, sier hun.

Langs veien kjører han forbi gamle fabrikkbygninger. Ingen mennesker er å se og vindusrutene er borte. Slutten på Sovjetunionen ble også slutten på industrien. Mangelen på arbeidsplasser bringer stadig flere til basarene, andre prøver å etablere turgrupper som kan lokke turister til landet. En mann har begynt med sin egen produksjon av nypesyltetøy.

­– For tjue år siden så var det arbeid til alle, nå er alle fabrikkene stengt, og foreldrene har knapt råd til å fø og kle på barna sine. Da var vi jevnt med Russland. Nå ligger vi 60 år etter dere i Vesten, og 30 etter Russland, sier en forbipasserende.

DEN VISE MANNEN sitter fremdeles på madrassen i Baburs hus. Flere par med sko står utenfor, en familie har kommet for at Zijtov skal velsigne deres datter som snart skal gifte seg.

– Kommunistene ødela dette stedet for at folk ikke skulle valfarte hit lenger. Det var for mange som kom hit, så de sprengte hele huset på 60-tallet. Først i 1989 fikk vi bygge det opp igjen, forteller Zijtov.

I dag kommer troende fra flere religioner til Salomonfjellet. Noen for å finne lykken, andre for å bli friske. Mange av kvinnene kommer fordi de ønsker å bli gravide, for fjellet har en silhuett som minner om en hvilende gravid kvinne. Og Zijtov velsigner dem alle.

– Vi har alle samme Gud, det finnes bare én. Og måtte ham bringe dere et lykkelig liv, sier Islam Zijtov.

DEN VISE MANNEN: Islam Zijtov (73) er Osjs vise mann. Hver dag kommer troende til ham og stedet der profeten Muhammed en gang skal ha bedt.
HILDE TOBRO
FULL STOPP PÅ SILKEFØRE: Fjellkjeden som deler Kirgisistan i nord og sørgjør at regjeringen i nord har liten kontroll med de sørlig deler av landetnår snøstormene herjer som verst på vinteren. Men selv på finevinterdager er de bratte veiene et hinder for mange.
HILDE TOBRO
SELGER: Basaren i Osj strekker seg over en kilometer og er kjentfor å ha et enormt utvalg. Men det er dessverre lite som er blittbevart av den opprinnelige basaren som blomstret vedSilkeveien.
HILDE TOBRO
Det er ikke så lett å lære seg engelsk når læreren har hovedfag i kinesisk og underhalvparten av elevene har egne bøker.
HILDE TOBRO
FØRBRYLLUPSFEST: Over 150 kilo mat skal fortæres i løpet av de tre dagene denne familien feirer pir, en fest for brudens familie og naboer noen uker før selve bryllupet.
HILDE TOBRO
VINTERKLAR: Biene til Sergej Zubko har gjort seg klare til å gå idvale for vinteren, i garasjen står lageret med årets honning.
HILDE TOBRO