Klokken nærmer seg tolv om formiddagen. Scenen er jernbanestasjonen Atocha midt i Madrid. For 28 timer siden detonerte ti bomber og tok liv og legemsdeler, lykke og forventning. Nå er livet i ferd med å returnere til det normale. Mennesker kommer og går, noen småløper for å rekke et tog.

Men det hviler en verdighet under hvelvingene også. Midt i en trapp står reisende med bøyde hoder rundt tente lys og blomster og hilsener til dem som døde i etasjen under. Stille, respektfullt. Det er tid for ettertanke og bønn og korsets tegn midt i travelheten.

Jeg fornemmer ubehaget madrilenerne kjenner over igjen å skulle haste videre i livet. Så snart etter en katastrofe som onsdagsmorgenens. Men hva annet kan de gjøre? Hvilken annen måte er det å bekjempe fanatismen og trosse frykten på enn å leve normalt, prøve å leve normalt?

Men jeg ser at mange nøler og er usikre. Kikker seg over skulderen og trør varsomt, og jeg tenker litt bråkjekt at intet sted er vel tryggere på slik en dag enn Atocha. Ingenting er vel sikrere enn en togtur.

Så vi putter penger på en automat, fotografen og jeg. Sporene som bombene smalt på, er stengt, så vi velger oss et annen strekning. Tilfeldig. Pinto. Tur-retur.

— Spor 15, sier sikkerhetsvakten og peker.

En annen sikkerhetsvakt sjekker fotobagen og ber oss skynde oss. Toget går hvert øyeblikk nå.

Vi løper ut på perrongen og hopper om bord i toget. Det er god plass og mange ledige seter, men jeg setter meg ned ved en ung jente, hilser god dag og presenterer meg.

Mercedes Esposo (22) bekrefter det jeg mener å kunne se. Kanskje ikke redsel, kanskje ikke dødsangst, men nervøsitet. Utrygghet. Et element av uhygge. Hun kjørte bil i går, på grunn av bombene. Nå prøver hun toget igjen.

Mercedes smiler usikkert, mens jeg noterer. Toget skal til å gå nå, men dørene er ennå åpne.

Mercedes sitter med ansiktet i kjøreretningen, men i øyekroken har hun sett dem samtidig som meg. Politimennene som kommer løpende. Først en, så en til, så enda en. Snart er det en hel flokk av politimenn i blå battleuniformer utenfor og inne i vognen.

— Ut av toget! Løp!

Ordren er ikke til å misforstå, og vi skjønte det egentlig med det samme vi så dem komme. Men for oss er det vanskelig å fatte. I noen små sekunder tenker jeg at dette kan ikke være alvor. Enda en bombe? Enda flere døde?

Vi nøler, forventer nærmest å få beskjed om at de bare tullet. Idet foten treffer perrongen, ser jeg Mercedes forsvinne rundt hjørnet i fullt firsprang femti meter lenger fremme. Nå løper vi også. Kommandoene fra politi- og sikkerhetsvakter begynner å bli skarpere, og snart er vi ute på gaten sammen med hundre-, ja, tusenvis av andre.

En gammel dame bryter sammen i gråt og blir trøstet av en politikvinne. En jente i 20-årene hulker i mobiltelefonen. En mann slår oppgitt ut med armene mens han baner seg vei til fortauet utenfor jernbanestasjonen.

— Que ha pasado? Hva har hendt?, spør jeg en i uniform.

— Bombas. Bomber, svarer han.

I femten minutter blir vi stående på gaten. Så vinkes vi tilbake. Faren er over. Det man trodde kunne være en farlig situasjon, var det likevel ikke. Jeg stopper en politimann og spør hva det var som skjedde.

— En bombetrussel. En person ringte inn en bombetrussel. Men det viste seg å være falsk alarm, sier han.

Falsk alarm. Gudskjelov. Men også det gjør noe med folk. Befester angsten, understreker angstens berettigelse. Opprettholder nervøsiteten og aktsomheten.

Det er en fornærmelse mot dem som døde onsdag å kalle det for et drama, det vi opplevde på Atocha i går. Med oss skjedde ingenting. Ingenting annet enn at det ga oss, i noen hektiske minutter, en mulighet til selv å kjenne på den nervøsiteten som madrilenerne nå må lære seg til å leve med.

Billetten tur-retur Pinto kostet tre euro og 20 cent. Jeg har den fremdeles i lommen. Ubrukt. Det har nok Mercedes også ...

ALARMEN GÅR: Toget til Pinto har sørgebånd på. I går formiddag var det nær ved å bryte ut panikk igjen på jernbanestasjonen Atocha. Her flykter passasjerene ut av vognene og ut på gaten. BT var med da det skjedde.<br/>Foto: RUNE NIELSEN