Det er en selvkritikk som til dels har vært knusende, men som samtidig gir håp om at FN evner å lære av egne feil.

Annan leverte i 1999 to rapporter til Sikkerhetsrådet om massakrene i Rwanda og Srebrenica i Bosnia, to av de verste forbrytelser mot menneskeheten siden andre verdenskrig. Begge regnes i dag som klare tilfeller av folkemord, og begge kunne og burde ha vært forhindret hvis FN og stormaktene hadde vært villige til å gripe inn.

Refset

Annan hadde selv en sentral stilling i FN under folkemordene i Rwanda og Bosnia, og kritikken rammer i høy grad også ham selv.

Det er de som mener at Annan og FNs forrige generalsekretær Boutros Boutros-Ghali selv burde vært stilt til ansvar for sin manglende vilje til å gripe inn i Rwanda før det var for sent.

Det som skjedde i Rwanda, har vært kalt beretningen om et varslet folkemord. 800.000 mennesker ble slaktet ned i løpet av et par måneder i 1994. Annan var da leder for FNs fredsbevarende operasjoner. Mens morderne meide ned sine ofre, forlot FN-soldatene landet. Annan bekreftet senere at FN ikke hadde manglet informasjon om det som skjedde, og innrømmet at verden hadde sviktet.

Med fasthet

Nobelkomiteen kommer inn på Annan og menneskerettighetene i sin begrunnelse. "Han har understreket at suverenitet ikke kan være et skjold som medlemsstatene kan skjule sine overgrep bak," heter det. Denne formuleringen henspiller på den voksende aksepten for såkalt humanitær intervensjon, som nettopp uteble eller kom for sent i Rwanda og Bosnia.

— Kardinal-lærdommen fra Srebrenica er at et overlagt og systematisk forsøk på å terrorisere, deportere eller drepe et helt folk, må møtes med fasthet og med alle nødvendige midler, heter det i Srebrenica-rapporten.

I rapporten om Rwanda slås det fast at FN sto handlingslammet da massakrene begynte. Under Sikkerhetsrådets debatt om rapporten i april 2000 konkluderte Canadas utenriksminister Lloyd Axworthy med det han kalte "vårt ynkelige svik".