Når fyrverkeriet går til værs i Kosovos ferske hovedstad Pristina blir festen lang og voldsom.

For til forskjell fra kurdere, baskere, katalanere og andre som i årtier har drømt om sin egen stat: Kosovoalbanerne har greid det.

Kosovo har ingen forhistorie som selvstendig land. De har heller ikke fått velsignelse fra FNs organer. Likevel kommer USA, praktisk talt hele EU — og også Norge - til å anerkjenne Kosovo i løpet av de neste dagene.

Så hva er egentlig grunnlaget for å kunne kreve sin egen stat?

Selvbestemmelse

— Folkenes selvbestemmelsesrett, sier professor Geir Ulfstein ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Prinsippet står nedfelt i begynnelsen av FN-pakten, og er dermed godkjent av alle FNs medlemsland. Den er grunnlaget for hvordan verdenssamfunnet håndterer spørsmål om grenser og suverenitet.

Alle verdens folk har altså rett til å bestemme over seg selv. Men hva er «et folk»? Og hva er «selvbestemmelse»?

— Det er anerkjent at kolonier har rett til løsrivelse. Men ellers er hovedregelen at staters territorielle integritet skal opprettholdes, sier Ulfstein, som er en av Norges fremste eksperter på folkerett.

Selvbestemmelsen skal skje innenfor de eksisterende grensene, for eksempel gjennom utstrakt selvstyre.

— Statene er generelt livredde for å gjøre noe som kan åpne for at folkegrupper kan kreve selvstendighet, sier Ulfstein.

- Bør ikke røres

Grunnen er opplagt: Det finnes knapt den grense i verden som ikke noen gjerne skulle flyttet på, dersom de kunne. Dette er også frykten Serbia har spilt på i kampen om Kosovo: Løsrivelsen kan sette både Balkan og andre deler av verden i ulage. Albanerne i Tetovo-dalen kan prøve å fri seg fra Makedonia, serberne i Bosnia-Hercegovina kan få vann på mølla i ønsket om å slutte seg til Serbia.

Og hva med Transnistria i Moldova, Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, eller tyrkerne på Nord-Kypros? For ikke å snakke om kurderne i Nord-Irak og Tyrkia, eller baskerne i Spania?

Ifølge Ulfstein har det både vært politisk og juridisk enighet om at statenes grenser ikke bør røres.

— Over hele verden finnes det folk som deles av grenser. Men forsøk på å flytte grensene vil bare føre til at det oppstår nye minoriteter et annet sted. Derfor prøver man heller å sikre minoritetens rettigheter innen de grensene som finnes, sier professoren.

Vesten var sterkt imot

Også for kosovoalbanerne så det lenge dårlig ut. Førsteamanuensis Gro Nystuen ved Universitetet i Oslo sto midt oppe i det da kosovoalbanerne og serberne satte seg ved forhandlingsbordet i franske Rambouillet i 1999.

— Det var veldig klart at Vesten ikke ønsket å gi Kosovo suverenitet, sier Nystuen i dag.

Hun arbeidet den gangen i Utenriksdepartementet. Norge hadde formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og fikk dermed en sentral rolle.

En av dem Nystuen møtte utenfor Paris var Hashim Thaci, kalt «slangen». Han var kommandant for geriljahæren UCK - av serberne konsekvent omtalt som «separatistterrorister» - og en av de viktigste forhandlerne. I dag er Thaci statsminister i Kosovo.

Forhandlingene i Rambouillet førte ikke frem - blant annet fordi kosovoalbanerne sto hardt på at det måtte åpnes for løsrivelse fra Serbia.

NATO satte i stedet inn bombefly for å stanse serbernes etniske rensing i Kosovo, våren 1999.

— Kosovoalbanerne har vært standhaftige, sier Nystuen om årene som har gått. Alle stormaktene i Vesten er nå villige til å gi kosovarene det de ikke ville i Rambouillet i 1999.

- Kan takke USA

Nystuen mener kosovoalbanerne først og fremst kan takke USA. Siden NATO-bombingen har amerikanerne snudd, og gått inn for at Kosovo må få selvstendighet.

— Dersom ikke USA hadde støttet Kosovo så sterkt, ville vi neppe vært der vi er i dag, sier hun.

Serbia har protestert hele veien, men har aldri fått særlig gehør. De serbiske overgrepene både i Kosovo og tidligere i Bosnia, med Srebrenica-massakren som den verste, har ikke gjort det lettere.

Nystuen har tatt doktorgraden på Dayton-avtalen, som satte punktum for krigen i Bosnia, og leder også oljefondets etiske råd. Hun mener det strengt tatt ikke finnes noe rettslig grunnlag for å frata Serbia Kosovo.

— Heller ikke FNs sikkerhetsråd har mandat til å endre grensene, sier Nystuen. Men:

— Det er umulig å se rent juridisk på saken. Slike spørsmål er blant de mest politiske som finnes, sier Nystuen.

Vil bli brukt

Kosovo skiller seg klart fra alle de andre statene som oppsto i Europa på 90-tallet. Montenegro, Makedonia, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Serbia var alle selvstendige republikker i den sosialistiske jugoslaviske føderasjonen. Etter grunnloven hadde de rett til løsrivelse - i det minste på papiret.

Estland, Latvia og Litauen var alle sovjetrepublikker med en - riktignok kort -fortid som selvstendige stater. Og Tsjekkia og Slovakia gikk fra hverandre frivillig.

Kosovo har kun vært en provins under republikken Serbia.

— Det at de nå begynner på «det neste laget», det under republikkene, er noe nytt, sier Nystuen.

Et hovedargument for løsningen som er valgt, er at det ikke finnes alternativer. 90 prosent av befolkningen er kosovoalbanere som ikke vil ha noe som helst mer med Beograd å gjøre. Måneder med forhandlinger har ikke ført noe sted.

Både EU-utsendinger og norske diplomater står dessuten hardt på at Kosovo er et særtilfelle, og at det ikke vil bane vei for andre med statsambisjoner. De viser til at provinsen har vært styrt av FN siden krigen i 1999, at det ikke finnes tilsvarende tilfeller andre steder. Men vil alle se på samme vis?

— Enkelte vil bruke dette for alt det er verdt sin kamp for selvstendighet. Så er spørsmålet hvor sterke de vil være. Jeg mener det som nå skjer i Kosovo trolig er uunngåelig. Men samtidig kan det svekke stabiliteten i området, sier Nystuen.