PIERRE COLLIGNON

Jacques Chirac, Frankrikes president, er kanskje bildet på fremtidens europeiske fusjonspolitiker. Han har maktet å pare en 100 prosent fransk tradisjon, gaullismen, og en umiskjennelig fransk nasjonalfølelse med et velgerscoop i forhold til Frankrikes nye borgere — de muslimske innvandrerne fra Nord-Afrika.

Chirac ble i fjor gjenvalgt som en korsfarer mot rasisme ved å slå høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen. Siden har han holdt kontakten til sin nye velgergruppe varm ved å fortsette en Israel-kritisk kurs og ved å lede en internasjonal front mot krigen i Irak. Særlig det siste har brakt Chiracs popularitet blant innvandrerne i Frankrike opp til nye høyder.

Nordafrikanske innvandrerbarn omtales i Frankrike som «beurs», og den franske venstrefløyavisen Libération har funnet på et nytt navn til Chirac: «Le roi des beurs». På norsk kan det nærmest oversettes til: «Annengenerasjonsinnvandrernes konge».

Det går nok litt tid før en norsk statsminister kan smykke seg med samme tittel, men i Frankrike virker symbiosen i dag. Faktisk virker den så godt at flere observatører ser en muslimsk innflytelse bak Chiracs ukuelige motstand mot krigen i Irak. Enkelte kommentatorer mener til og med at den muslimske tilstedeværelsen i Europa er med på å utdype kløften mellom USA og Europa.

Mens USA i årtier har vært påvirket av en sterk jødisk lobby, er innvandrergrupper fra muslimske land i dag med på å presse europeiske regjeringer i en mer proarabisk retning, heter det. Forskjellen er tydelig i debatten om konflikten mellom Israel og palestinerne, der europeerne er langt mer kritiske til Israel enn amerikanerne.

«Muslimenes økende politiske styrke i Europa risikerer å forverre de eksisterende gnisningene i det transatlantiske forholdet,» skriver Omer Taspinar, en tyrkisk sikkerhetsforsker i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.

Det antas å være 10-15 millioner muslimer i Europa. Det er to-tre ganger så mange som i USA og langt flere enn det antall jøder som bor i Europa. Bare den statistikken kan forklare hvorfor europeerne ser annerledes på konflikten i Midtøsten enn amerikanerne, mener Omer Taspinar, og han spår at muslimene blir langt bedre til å organisere seg i lobbygrupper i fremtiden. Samtidig får flere av dem stemmerett i takt med at de oppnår f.eks. fransk eller tysk nasjonalitet, og derfor vil deres innflytelse øke.

«Det er ikke godt nytt for USA,» skriver Omer Taspinar.

Dominique Moïsi, en av Frankrikes mest anerkjente utenrikspolitiske eksperter, tror Jacques Chirac har tenkt på de nordafrikanske innvandrerne da han fastla sin Irak-politikk, men han advarer mot å overdrive effekten.

— Det er en realitet at Frankrike ikke kan neglisjere denne befolkningsgruppens følelser, og Chirac har selvsagt vært redd for at en lang krig i Irak kunne føre til spenninger i de franske forstedene, men de tankene har bare bekreftet holdninger som Chirac hadde på forhånd, sier Dominique Moïsi, som er visedirektør for det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI, i Paris.

Moïsi understreker at Frankrikes politikk overfor den arabiske verden ble formulert lenge før de første nordafrikanske innvandrerne dukket opp i Frankrike. Den franske holdningen til supermakten USA og til internasjonalt samarbeid kan heller ikke henføres til en muslimsk påvirkning. Derfor ser han særlig Chiracs forbindelse til innvandrerne som et sammentreff. - Forskjellige tradisjoner møtes, og det er godt for integrasjonen, mener Moïsi.

— En av de positive effektene av krisen om Irak har vært at Frankrikes muslimske befolkning følte seg i bedre samklang med den franske regjering. Muslimene følte seg mer franske, fordi Frankrike var imot krigen, sier han.

Belgia er også et land som har holdt fanen høyt i debattene om Irak og Israels konflikt med palestinerne. Ifølge Anne Morelli, som har skrevet flere bøker om innvandringens historie i Belgia, er muslimenes innflytelse tydelig.

— Man kan sammenlikne med NATOs bombing av serberne i 1999. Stort sett ingen protesterte den gang, selv om det heller ikke var FN-støtte. Forskjellen er at vi ikke har et stort mindretall av serbere, mens vi har en klar muslimsk og arabisk tilstedeværelse. Det gjør oss mer oppmerksom på deres synspunkter. I Brussel vokser barna våre opp sammen med marokkanske kamerater. De diskuterer og påvirker hverandre, sier Anne Morelli.

Hun peker på at de muslimske innvandrerne og deres etterkommere stadig ikke er særlig politisk aktive, og at de sprer sine stemmer jevnt over det politiske spekteret, men deres antall er nok til at ingen partier kan ignorere dem.

Fra amerikansk side blir den muslimske påvirkningen ofte mistenkeliggjort i kommentarer, som setter likhetstegn mellom Europas syn på Israels politikk overfor palestinerne og antisemittisme.

Teorien om de muslimske innvandrernes innflytelse i europeisk politikk har flere svake punkter. For eksempel kan man peke på at Nederland, Danmark og Storbritannia - land med forholdsvis store muslimske mindretall - ikke har vært redde for å stille seg på USAs side under debatten om Irak. I de landene har muslimene ikke fått innflytelse - men snarere en følelse av fellesskap med den brede befolkningen, som vendte seg mot krigen. Mange muslimer følte seg mistenkeliggjort etter 11. september, men debatten om Irak viste dem at de kan være del av den politiske mainstream i Europa.

Den tyrkiske forskeren Omer Taspinar peker på det siste tyske valget som bevis på innvandrernes betydning. Han mener at stemmer fra tyrkiske innvandrere var med på å sikre Gerhard Schröders en ny periode som kansler, fordi han gikk inn for tyrkisk medlemskap i EU, mens den borgerlige opposisjonen var imot.

Tyske valgforskere avviser imidlertid den teorien. Tysklands rød-grønne koalisjon regnes riktignok å ha fått omkring 400.000 stemmer fra velgere med tyrkisk bakgrunn - nesten nok til å avgjøre valget - men opposisjonen fikk enda flere stemmer fra innvandrere med østeuropeiske røtter.

PÅVIRKET: Den franske avisen Libération kaller Jacques Chirac «Le roi des beurs», som på norsk kan oversettes til: «Annengenerasjonsinnvandrernes konge». Observatører ser en muslimsk innflytelse bak Chiracs ukuelige motstand mot krigen i Irak.<br/> ARKIVFOTO: REUTERS