Tirsdag 11. september 2001 satt Lord Robertson og spiste lunsj med NATO-landenes ambassadører i det indre Brussel da en av hans livvakter kom inn i lokalet med en mobiltelefon i hånden.

NATO-sjefen ble først irritert fordi han ikke vil forstyrres under ambassadørenes tradisjonelle tirsdagslunsjer, og fordi han har bannlyst bruken av mobiltelefoner under alle møter i alliansen. Da han likevel tok telefonen, trodde han ikke sine egne ører.

— Det var min personlige assistent som fortalte meg at et fly hadde rammet World Trade Center i New York. På det tidspunktet kunne jeg ikke forstå omfanget av det. Jeg forestilte meg at det var et lite propellfly, forteller George Robertson.

Lunsjen fortsatte etter litt mumling, men fem minutter senere kom livvakten tilbake: Nå hadde enda et fly fløyet inn i World Trade Center.

— Da forsto alle at noe illevarslende var i ferd med å skje, sier George Robertson.

Avbrutt lunsj

Diplomatene avbrøt lunsjen og kjørte tilbake til NATOs hovedkvarter i utkanten av Brussel med full utrykning. I bilen hørte Robertson på BBC World Service at et av New Yorks tvillingtårn raste sammen, og så gjaldt det å handle raskt. Straks han var tilbake i hovedkvarteret utløste han høyeste alarmberedskap og ga ordre om at alle ikke-essensielle medarbeidere skulle rømme bygningene.

— Vi visste at vi også kunne bli angrepet, sier Robertson.

Hva nå?

Samtidig med diskusjonene om sikkerhet, begynte den skotske generalsekretæren å tenke over hvilken rolle NATO kunne spille i en reaksjon mot terrorangrepene. Etter et møte om kvelden med NATO-ambassadørene hadde Robertson en følelse av at det «måtte gjøres noe.

— Det var noe enormt, så stort at det måtte komme en ekte reaksjon. Jeg fikk idéen om å bruke artikkel fem, og da jeg kom inn neste morgen, ba jeg dr. Buckley om å skrive et utkast til en felles erklæring, sier Robertson.

Edgar Buckley er brite og sjef for NATOs forsvarsplanlegging. Han kom raskt tilbake med en uttalelse, som henviste til artikkel fem, den grunnleggende paragraf i forsvarsalliansens traktat fra 1949. Artikkel fem slår fast at et angrep på et enkelt medlem av NATO betraktes som et angrep på hele alliansen, og at NATO derfor har rett til «kollektivt selvforsvar».

Ringte Powell

Om morgenen 12. september mente George Robertson at tiden var inne til å vekke NATOs artikkel fem til live. Da USAs utenriksminister Colin Powell ringte, spurte Robertson om det ikke var en idé å bruke den berømte artikkel.

— Jeg vet godt hva artikkel fem er, men hva mener du med å «bruke» den? lød Powells umiddelbare svar.

— Dere er jo blitt angrepet, og vi står sammen med dere. Det kunne være det rette svar både politisk og militært sett, sa Robertson.

Powell fikk utkastet til NATOs erklæring, og et kvarter senere ringte han tilbake og sa ja takk.

Ennå kjente ingen andre enn Robertsons nærmeste medarbeidere til planene. Midt på dagen var Robertson på møte med EUs utenriksministere i Justus Lipsius-bygningen i Brussels EU-kvarter, men han sa ikke et ord om artikkel fem.

— Det hele var ennå uferdig i mine tanker. Jeg visste ennå ikke hvordan vi skulle gjøre det, forklarer Robertson.

Tilbake i sitt hovedkvarter ble Robertson enig med USAs ambassadør om å presentere papiret om artikkel fem for de andre ambassadørene ved et rådsmøte kl. 16. Det var først på det tidspunkt alle delegasjoner så formuleringene, og blant andre franskmennene var overrasket. Men Robertson presset på. Han forlangte et svar innen fire timer.

Hastesak

I løpet av de neste timene ble regjeringer og parlamentsutvalg i alle europeiske hovedsteder innkalt til krisemøter, og de første positive svarene kom inn.

Omkring kl. 21.30 kunne George Robertson gå ut til journalistene i NATOs pressesal og presentere beslutningen.

— Jeg hadde hatt det så travelt at det først var da jeg leste opp erklæringen foran journalistene at jeg fattet den fulle historiske viktighet av det jeg var i ferd med å si, husker George Robertson.

Generalsekretæren er siden blitt kritisert for å ha forsert tingene. USA hadde tidligere - uten hell - forsøkt å overbevise de europeiske landene om å gjøre terrorbekjempelse til en av NATOs sentrale oppgaver, og nå ble flere års diskusjoner avgjort på 24 timer.

— De begivenhetene var så enorme og viktige at de skrek på rask handling, sier Robertson, hvis jeg hadde ventet, kunne jeg se for meg 19 sett regjeringsjurister, 19 sett offentlige meninger. Så ville vi høre: «Oh dear! Er dette rett eller galt? Opp eller ned?» Neste dag innså alle at det hadde vært riktig å gjøre det så raskt. Selv dem som var i tvil dagen før.

Fri vei ...

Man kan også innvende at NATOs erklæring er ren luft. USA endte jo med å føre krigen i Afghanistan under eget flagg, kun med britene som beskjedne medhjelpere, men den utlegning avviser Robertson på det skarpeste. Han henviser til alliansens åttepunktsplan, som ble vedtatt etter at amerikanerne hadde levert «beviser» for at Osama bin Ladens al Qaida-nettverk står bak terrorangrepene. Her ga europeerne USA fri rett til å bruke sitt luftrom, baser og havner som ledd i krigen, og europeerne lovet å sette inn styrker andre steder på kloden, om USA måtte trekke soldater ut for å sende dem til Afghanistan.

— De åtte punktene banet veien for amerikansk handling, men jeg forventet ikke på noe tidspunkt at USA ville be NATO om å sette den integrerte kommandostrukturen i gang, sier Robertson. - Og USA er en supermakt. Hvis det hadde vært f.eks Tyrkia, ville det være fornuftig å bruke hele NATOs struktur, men USA har midlene til å gjøre det alene.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

TALTE USAS SAK: Tony Blair drev en omfattende reisevirksomhet for å tale USAs sak. Her med britiske soldater i Oman. Foto: Reuters