Jesper Kongstad

Europas sårbare energiforsyning er kommet øverst på den politiske agenda i EU, etter at Russland to ganger i løpet av et år har stengt kranene for den livsviktige tilførselen av olje og gass som sikrer elektrisitet i hus og varme i radiatorene i mange EU-land. Men selv om russernes handlinger har sendt sjokkbølger gjennom Europa og avslørt EUs økende avhengighet av importert energi, har EU ennå ikke satt konkrete tiltak ut i livet. Tvert imot vil Europas avhengighet av importert gass og olje øke dramatisk de neste årene.

25 prosent fra Russland

Allerede i dag kommer en fjerdedel av hele det europeiske gassforbruket fra Russland. EU importerer halvparten av all gass, og innen 2030 vil 70 prosent av Europas samlede energiforbruk komme fra import.

Det var først i januar i fjor at alvoret i situasjonen gikk opp for EU, da Russland stengte gasskranene til Ukraina og dermed også rammet deler av forsyningen til andre land i Europa. For få uker siden stengte Russland en oljeledning til Hviterussland, noe som også rammet og rystet europeiske avtakere.

Til tross for de barske realitetene er det ingen ting som tyder på at EUs 27 land i nær fremtid vil bli enige om en felles energipolitikk og en strategi for hvordan Europa kan sikre stabil energiforsyning på lang sikt.

— Når man bedømmer saken ut fra hvor mye det haster, er det merkelig hvor lite som skjer når det dreier seg om konkrete politiske tiltak og handling. Det er en slående mangel på de mest basale analyser av situasjonen, skriver sjefsrådgiver Jørgen Henningsen fra European Policy Center, en tenketank i Brussel, i en analyse om EUs utfordringer på energiområdet. Han peker på at det kan ta over 20 år før viktige beslutninger i energipolitikken, ny infrastruktur og utvikling av ny teknologi kan bli omsatt til virkelighet. Ny teknologi blir ofte bare en suksess hvis den blir støttet politisk - slik tilfellet var med både vind- og atomenergien.

Felles strategi ...

I lengre tid har det utad vært hektisk politisk debatt og økende mediefokus på energien i Europa, ikke minst på flere EU-toppmøter, hvor det ikke har skortet på politiske løfter. Allerede på EU-toppmøtet på Hampton Court i London høsten 2005 besluttet Europas stats- og regjeringssjefer at EU måtte sørge for å få en felles energistrategi, og til våren står energi igjen øverst på dagsordenen på EU-toppmøtet i Brussel. Men faktum er at medlemslandene er uenige om veien frem, og nasjonale særinteresser spenner bein for - eller forsinker felles initiativ. I ti år har EU-kommisjonen f.eks. forsøkt å skape fri konkurranse på energimarkedet, men likevel sitter monopolselskaper fortsatt solid på energisektoren i mange av de 27 medlemslandene.

EUs regjeringer klarer ikke å bli enige om å forhandle på plass en ny felles energiavtale med Russland. Polen, som blir styrt av brødrene Kaczynski, har nedlagt veto mot forhandlingene om en partnerskapsavtale med Russland som skulle skape en mer stabil forsyning av naturgass fra Russland til det europeiske markedet. Observatører har pekt på at det passer Putin helt utmerket at EU er splittet i saken.

Toppmøte i mars

De kommende ukene skal de 27 medlemslandene ta stilling til Kommisjonens visjoner, og hvor vidt de vil binde seg til disse nye målene. Ideene skal diskuteres på EU-toppmøtet i mars, og så kan Kommisjonen begynne å lage reelle lovforslag. Så må forslagene passere gjennom hele «lovmøllen» og behandles i de enkelte nasjonalforsamlinger, EU-parlamentet og på ministerrådsmøter. Det kan ta flere år, og ofte blir resultatet noe helt annet enn Kommisjonens opprinnelige forslag.

EU-diplomater håper at problemene med Russland for første gang kan gi vind i seilene for en felles energipolitikk. Problemet for Europa er akutt og utgjør en alvorlig trussel mot en bæredyktig økonomisk vekst i en verden hvor energi som maktfaktor kommer til å spille en stadig større utenrikspolitisk rolle de neste årene, når asiatiske vekstkometer som Kina og India vil sluke stadig større mengder av energi.