JAN LUNDTokyo

Men skulle tvilen komme den anklagede til gode, er sannheten at riksrettssaken mot Estrada brøt sammen da det sto klart for hans politiske motstandere at han ikke ville bli dømt.Deretter iverksatte de en folkelig og politisk kampanje som endte med at landets væpnete styrker snudde geværløpene mot presidenten. Alle symbolene fra frihetskampen mot Ferdinand Marcos ble hentet frem fra skap og skuffer. Godt tilrettelagte, spontane demonstrasjoner ble dirigert til det katolske samlingspunktet, EDSA-helligdommen, som symboliserer folkeoppstanden mot diktatoren i 1986.På plassen sto hærsjefene oppmarsjert på scenen og støttet folkemengdens krav om å fjerne Joseph Estrada. Kravene deres ble oppfylt lørdag, da den isolerte presidenten forlot palasset sitt etter at Gloria Macapagal Arroya var blitt edsvoren som ny president. Ikke diktator De nye filippinske makthaverne hyller triumfen sin som en ny, folkelig seier maken til oppgjøret mot Marcos, og fra de nærliggende sørøstasiatiske nasjonene kom det raskt lykkeønskningstelegrammer til Arroya og hennes politiske kampfeller.Men sammenligningen mellom Estrada og Marcos holder ikke på et helt avgjørende punkt.Marcos var en diktator som regjerte etter sitt eget hode — Estrada ble innsatt av folket ved et fritt valg og regjerte i overensstemmelse med de prinsipper som hans demokratisk valgte forgjengere hadde utarbeidet. Det er prinsipper som bl.a. staker ut retningslinjene for en riksrettssak. Og det er prinsipper som sier at en president er valgt for seks år og bare i ganske spesielle tilfeller - som for eksempel etter en dom ved riksretten - kan avsettes.Estrada ble valgt i 1998 og skulle ha sittet til 2004. Han er nå blitt fjernet fra palasset sitt, etter at opposisjonen hadde avbrutt riksrettssaken, mobilisert gatens parlament og fått overtalt militæret til å svikte forfatningen og skifte side. Det svarer sånn noenlunde presist til grunnoppskriften på et statskupp. Bare blodet mangler - inntil videre.Tilbake sitter millioner av - hovedsakelig lutfattige - filippinere som stemte på Estrada med en idi om at nymotens demokrati heller ikke hjelper. Når det passer den herskende klasse - sammen med den katolske kirke, militæret, de gamle politiske aristokratier og den steinrike overklassen - blir det bare satt inn en ny ledelse. Tikkende bombe Meldingen er en tikkende bombe ikke bare på Filippinene, men for hele regionen. For historien er stort sett den samme i andre av Asias unge demokratier. Rykter om kupp og tilbakevending til autoritære styreformer lurer også i Indonesia og Thailand. Kraftig advarsel Utviklingen på Filippinene er en kraftig advarsel. Det er tross alt 15 år siden demokratiet offisielt ble innført. Thailands siste militærkupp fant sted i 1992, og i Indonesia ble det første frie valget avviklet for et år siden.Indonesia er i ferd med å gå i oppløsning, og det tidligere så mektige militæret heller bensin på bålene i de urolige provinsene. Den nesten blinde presidenten Wahid sitter ikke helt trygt under militærets og de gamle maktklikkenes fortsatte destabiliseringskampanje.I Thailand ser situasjonen ikke så faretruende ut. Men Thaksin Shinawatra, som vant stort ved valget 6. januar, står foran en ødeleggende rettssak. I den forbindelse kan det være nyttig å notere seg at Thailand gjennomsnittlig har opplevd et militærkupp hvert fjerde år siden 1930.Et demokrati krever røtter. Folkestyrets skrøpelighet demonstreres jevnlig i Afrika, eldre mennesker husker militærkuppene i Sør-Amerika gjennom 1950-tallet og 1960-tallet - og historikerne kan fortelle om Europa mellom de to verdenskrigene. Rotnettet er tynt i Asia. Hvor tynt ble dokumentert på Filippinene i slutten av forrige uke. De nye makthaverne kaller seg demokrater. Men deres adgang til makten er mildest talt ikke det som forstås ved et demokratisk maktskifte.Det er grunnen til at for eksempel USA og andre nasjoner gikk på gummisåler i sin velkomst til det nye regimet. De hilser den fredelige løsningen på maktkampen velkommen, men heller ikke mer.Det kan argumenteres for at hensikten helliger middelet i tilfellet Filippinene. Problemet er bare at andre kan komme på tanken at det også er tilfellet hjemme i deres egen bakgård.Jyllands-Posten/Bergens Tidende