Det republikanske flertallet i Representantenes hus er borte. Når dette skrives, er utfallet av senatsvalget fortsatt uklart. Det henger på delstatene Virgina og Montanta der to republikanske senatorer står i fare for å miste sine plasser.

Gjør de det, er Demokratene kommet i flertallsposisjon også der. I verste fall må vi vente til 27. november før det endelige resultatet foreligger.

PRESIDENT GEORGE W. BUSH har fått seg «en på tygga» — et sviende svingslag fra velgerne fra ytre høyre til godt inn i det politiske sentrum.

Og det er hans håndtering av Irak-krigen som bærer størsteparten av skylden for det.

Noen av de siste meningsmålingene før valget viste at de republikanske velgerne var i ferd med å samle seg til en sluttspurt til tross for en upopulær Irak-krig også blant disse velgerne.

Valgresultatet viser at de enten ble sittende i sofaen, eller stemte annerledes enn de hadde gitt uttrykk for til meningsmålerne.

Resultatet er et uttrykk for en dyp og sammensatt mistillt til presidenten, slik mange analytikere påpekte på forhånd med utgangspunkt i målingene om man er tilfreds eller ikke med politikken fra Det hvite hus.

DET BLIR EN ny politisk hverdag for presidenten og hans rådgivere.

Han kan ikke lenger basere seg på en ettpartipolitikk, men må gi den et innhold som kan samle støtte også fra Demokratene.

Bush er ikke den første presidenten i en slik situasjon. Det er egentlig nok å ringe forgjengeren Bill Clinton og spørre ham om strategien etter at Republikanerne tok kontroll over Representantenes hus etter det republikanske jubelvalget i 1994.

Alle forhold tatt i betraktning fikk Clinton gjennomført en del store saker. Han forhandlet, beveget seg på kanten og bløffet. Han mestret spillet.

Spørsmålet er om Bush, som karakteriseres som en sta politiker, er villig til å inngå kompromisser. En analytiker fra Texas sier at han tidligere har vist kompromissvilje i sin tid som guvernør i Texas.

På mange måter vil Bush, uansett hvilken samarbeidsvilje han viser, være avhengig av hvor langt Demokratene er villige til å gå. Demokratene strutter nå av selvtillit etter valgseieren, og de kan allerede nå begynne å sikte seg inn mot presidentvalget om to år.

I en slik prosess må de nødvendigvis sørge for å sikre sin egen identitet og profilere seg selv og sin politikk mest mulig. Jo nærmere man kommer valget i 2008, jo mer vil den kommende presidentkandidaten prege den politikken Demokratene står for.

OG SPEKULASJONENE OM HVEM Demokratene vil peke på, vil selvsagt starte umiddelbart.

Hillary R. Clinton fremstår kanskje som den mest selvfølgelige kandidaten etter sin brakseier som New York-senator - hun fikk 67 prosent av stemmene.

Det skal bli spennende å se om hun nå gjør anstrengelser for å tilpasse seg det politiske sentrum, for å redusere bildet av at hun befinner seg langt til venstre på den politiske skala.

<a href=mailto:atle.skjaerstad@bt.no>Atle Skjærstad</a> er journalist i BT