FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

I Istanbul for få dager siden møtte jeg en ung, tyrkisk skuespiller med stor appetitt for litteratur og politikk. Han er sikker på at Tyrkia aldri blir medlem av EU.

«EU ga oss en lang liste krav. Dessverre for EU har vi imøtekommet alle, mer eller mindre. Nå har de et problem. De vet ikke hvordan de skal sno seg unna løftene — men de greier det nok.»

Forklaringen hans er enkel:

«Vi tyrkere kjenner våre demoner. Vi vet hvordan vi skal leve med dem. Men de andre landene blir skremt.»

«Demonkatalogen» er lang.

Fattigdommen overgår glatt den EU nå hanskes med hos de nye øst- og sentraleuropeiske medlemmene. Og det i en befolkning i eksplosiv vekst. Tyrkias 71 millioner blir til 85 millioner om 20 år. Da er Tyrkia større enn Tyskland. Det er et enormt problem for EU som nå baler med armoden i sine ti nye medlemsland.

Tyrkia har 26 etniske minoriteter.

Tradisjon i Tyrkia er at venstresiden og konservative islamister kjemper om politisk og kulturelt hegemoni, og det med militæret som overdommer. Så sent som i 1997 tvang generalene den folkevalgte Erbakan-regjeringen til å gå av. Erbakan var for islamsk og utfordret landets verdslige grunnlov, mente de.

EU kan vanskelig kreve annet enn at de militære holder fingrene fra fatet, men forvirres av at generalenes inngrep har støtte selv langt inn i muslimenes rekker.

Ikke alle muslimer er nemlig fundamentalister, særlig ikke i Tyrkia.

Og ikke alle tyrkere mener demokrati er overordnet alt annet.

At Tyrkia har islam som største religion, er et stort tema i EUs debatt, men neppe et reelt problem. De fleste muslimene i landet er like farlige som norske statskirkemedlemmer (og for øvrig er det Norge som har statskirke og religiøs formålsparagraf i skolen, ikke Tyrkia).

En indre, blodig krig har rast mellom kurdiske separatister og den tyrkiske stat i 20 år. Nå er det fred, men undertrykkelsen av den store kurdiske befolkningen fortsetter, den er bare mildnet.

De mest uhyrlige menneskerettighetsbruddene, rettet mot kurdere og andre, er blitt færre som følge av Tyrkias EU-bestrebelser. Men de er langtfra borte. EU velger å lukke øynene for 600 tilfeller av tortur til nå i år - ved å klamre seg til en forestilling om at torturen ikke lenger er «systematisk».

Og som om ikke Tyrkia var nok i seg selv, bringer landet med seg følgende nye naboland for EU: Georgia, Armenia, Iran, Irak og Syria. Det er liksom bare Nord-Korea som mangler.

Mange mener at EU nettopp ønsker seg en sterk rolle i Midtøsten. Men Unionen vil havne i strategisk klammeri med USA straks den legger fingrene sine borti regionen. Dette er USAs lekegrind.

Dessuten har skuespilleren i Istanbul en grei analyse her også:

«Alle fornuftige mennesker skjønner jo at det ikke blir fred i Midtøsten før etter en ny storkrig. Den kommer før eller siden. Er EU rede til å ta del?»

Antakelig ikke.

Hva har så Tyrkia å tilby EU, ved siden av det nevnte, potensielle giftbegeret kalt «en viktig rolle i Midtøsten»?

Tyrkia kan gi EU en beslektet, mindre farlig geopolitisk merverdi: Med et stort muslimsk land inne, kan EU opptre med større autoritet som global aktør. Særlig, selvfølgelig, overfor muslimske land.

Dessuten har Tyrkia en ung, stor og voksende befolkning. Tross fattigdommen har landet betydelig økonomisk vekst. Her aner vi noe EU liker godt, nemlig et lovende marked.

Mange tyrkere er dessuten godt utdannet eller faglærte, så her er en billig arbeidskraftreserve som kan bli nyttig når de økonomiske konjunkturene snur.

For et EU som er så opptatt av demokrati og menneskerettigheter, blir det vanskelig å snu ryggen til den positive utviklingen Tyrkia har gjennomgått for å kunne bli EU-medlem. Tross alle gjenstående problemer, er Tyrkias demokratiske krefter og menneskerettsaktivister desperat opptatt av at EU ikke skal slippe nakketaket på regjeringen i Ankara.

Å si nei til Tyrkia nå, uansett begrunnelse, betyr at EU må ta ansvaret, hvis utviklingen i landet går feil vei igjen. Bare de mest optimistiske observatørene er overbeviste om at Tyrkia vil fortsette å utvikle seg godt selv med nei fra EU.

Det er EUs største moralske problem.

Damned if you do, damned if you don't, som det heter på utenlandsk.

Å tilby et «privilegert partnerskap» i stedet for medlemskap er neppe nok verken for Tyrkia eller for å holde tilstrekkelig kontroll med landet.

Med Kommisjonens forbeholdne klarsignal i går, gir EU trolig grønt lys for forhandlinger på toppmøtet i desember. Alle antar at de vil vare 10-15 år.

Men det er ingen automatikk i at utgangen er fullt medlemskap. Riktignok har alle forhandlinger ledet til medlemskap før (unntatt med Norge). Men Tyrkia er et spesialtilfelle. EU-lederne vil holde alle muligheter åpne. Frankrike har til og med varslet folkeavstemning.

Mens de 10-15 årene ruller og går, og Tyrkia sitter som nesten-medlem, vil noen i EU håpe at de tyrkiske demonene lar seg drive ut for alvor, mens andre i sitt stille sinn vil håpe det motsatte.