Det var året da Richard Nixon ble innsatt som USAs 37. President. Året da Edward Kennedy kjørte av en bro på Chappaquiddick Island. Året da tusener rocket og rullet seg skjeve på Woodstock-festivalen.

Men det var en beskjeden amerikaner som med en kort setning sikret 1969 en ganske spesiell plass i historien. «Dette er et lite skritt for mennesker, men et stort skritt for menneskeheten,» sa Neil Armstrong da han 20. juli 1969 trådte ut av landingsfartøyet som Apollo 11 hadde sendt opp fra jorden. Støvet virvlet da astronauten satte foten på månen.

Historikeren Arthur Schlesinger spådde senere at det 20. århundre om 500 år vil bli husket som århundret da mennesket for første gang forlot sin hjemlige planet.

Ikke science fiction

68 år før hadde HG Wells skrevet om de første menn på månen, men det var ikke science fiction-forfattere eller vitenskapsmenn som ble katalysator for reisene som ga 12 amerikanske menn sjansen til å gå på månen.

Det amerikanske Apollo-programmet var en direkte utløper av den kalde krigen som delte Europa og sendt Sovjetunionen og USA ut i et dødfarlig militært kappløp. For USA kom den ultimative ydmykelsen da USSR 4. oktober 1957 sendte 58 centimeter store Sputnik rundt jorden i 57 dager.

Fire måneder senere svarte USA med sin litt større Explorer-satellitt, men kommunistene tok enda en seier da Juri Gagarin 12. april 1961 ble første menneske i rommet med en enkelt tur rundt jorden på 1 time 48 minutter.

Tok utfordringen

Hansken var kastet, og USA tok utfordringen. I en stor tale til Kongressen ba president John F. Kennedy 25. mai 1961 om en mangedobling av romforskningsbudsjettet. Målet var klart. «Innen utgangen av dette tiåret vil vi lande en mann på månen og bringe ham sikkert tilbake til jorden.»

Året etter ble John Glenn første amerikanske astronaut i rommet, og de neste årene bød på raske fremskritt og en dynamisk utvikling av Apollo-programmet, mens Sovjetunionen truet med enda en gang å komme først ved å gjennomføre to ubemannede månelandinger.

I skyggen av tragediene

Begeistringen for måneprosjektet ble i lange perioder stilt i skyggen av tragedier. Drapet på president Kennedy i 1963. Drapene på Martin Luther King og senator Robert F. Kennedy i 1968.

Krigen i Vietnam ble så upopulær at president Lyndon B. Johnson måtte gi opp å la seg gjenvelge. Rundt i landet ble demonstrasjonene mot krigen voldsommere og voldsommere, men på slutten av året kom månen igjen på alles lepper da de tre astronautene på Apollo 8 sendte hjem fargebilder av både jorden og månen, som fikk alle til å snappe etter pusten.

Dermed ble Apollo 8 en av tre flyginger som skiller seg ut i programmet før det ble avsluttet i 1972. Den tredje var Apollo 13, som utviklet seg til et drama der astronautene så døden i øynene mens de på de siste luftbobler og dråper brennstoff kravlet tilbake til jorden.

Kurs for månen

Oppsendingen av Apollo 11 16. juli forløp etter planen. Kl. 9.32 Florida-tid dyttet Saturn V-rakettens fem motorer det 3800 tonn tunge fartøyet opp fra Cape Kennedy. I løpet av 12 minutter var rakett og romfartøy brakt i kretsløp rundt jorden. To og en halv time senere ble tredje avdeling avfyrt en siste gang. Apollo 11 hadde kurs mot månen.

Tre dager senere gikk kapselen med sitt landingsfartøy i krets rundt månen. Etter 12 rundturer arbeidet Neil Armstrong og Edwin Aldrin, kjent som «Buzz», seg inn i landingsmodulen, som var døpt «Ørnen». Michael Collins måtte bli alene igjen for å styre hovedmodulen mens hans to kolleger tilbakela de siste kilometerne mot sin plass i historien.

"Ørnen har landet"

Landingen 20. juli forløp ikke uten drama. Armstrong, som hadde overtatt den manuelle styringen, var ikke fornøyd med det planlagte landingsområdet i Stillhetens hav. Armstrong søkte så lenge at de relativt primitive computerne truet med å bryte sammen.

Brennstofftanken var også i ferd med å gå tom, men astronauten bevarte fatningen og satte fartøyet ned på et flatt område. «Houston. Ørnen er landet,» lød budskapet over radioen.

Med de 1,3 sekunders forsinkelse som det tar for TV-signalene å tilbakelegge de 400.000 kilometerne til jorden, fulgte en hel verden med i det dramatiske forløpet.

Det tok nesten syv timer å kontrollere at materiellet hadde holdt alle strabasene. Først deretter fikk de to astronautene lov til å forlate «Ørnen». Enda en gang kunne millioner se og høre hva som foregikk.

Kanskje hørte man ikke den fulle setningen. «That’s one small step for man, one giant leap for mankind,» var budskapet over den støyende forbindelsen. Trolig skulle Armstrong ha sagt «One small step for a man,» men enten forsvant den lille a’en i støyen, eller det ble glemt i den forståelige begeistringen.

Etter 2 timer 21 minutter steg Armstrong og Aldrin tilbake i «Ørnen». Før det hadde de rukket å sette opp et kamera, plante det amerikanske flagget, innstille vitenskapelige instrumenter og samle prøver i form av stein og støv.

Religiøse overtoner

Det var også blitt tid til å føre en samtale med president Nixon, som roste dem for å ha gjort «himmelen til en del av menneskets verden». De religiøse temaene i romprogrammet var allerede slått an av Apollo 8-astronautene da de julaften 1968 leste skapelsesberetningen før de ønsket alle på jorden «God jul».

Med Apollo 11 var det reelt satt en stopper for kappløpet som den kalde krigen hadde utløst. Sovjetunionen erkjente indirekte nederlaget ved aldri å prøve å sende noe menneske til månen.

Amerikanske astronauter gjennomførte ytterlige seks reiser, som alle bortsett fra Apollo 13 forløp med en nesten rutinepreget suksess. Kassen var tom og ingen har vært på månen siden 1972.

Ingen ny tur ..?

Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA fikk under president George W. Bush i oppgave å sende astronauter tilbake senest i 2020 for å etablere en mer permanent base, som kan bli utgangspunkt for flyginger til Mars.

Dette programmet er allerede på grunn av manglende bevilgninger i trøbbel og det har ikke noen høy prioritet for president Barack Obama, som setter alle krefter inn på nærmere prosjekter som reformer av helsevesen og kamp mot global oppvarming.

Tilbake i glemselen

De tre Apollo 11-astronautene, som alle er født i 1930, fikk en begeistret mottakelse under den etterfølgende turen jorden rundt. Med passende beskjedenhet forklarte de at det ikke var for USA, men for hele menneskeheten de hadde tatt de berømte skrittene og satt fotspor i støvet.

Alle tre forsvant overraskende raskt fra offentlighetens lys. De hadde forlatt NASA før den siste månereisen i 1972. Armstrong innledet en karriere som professor ved University of Cincinnati, hvor han fortsatt bor.

Astronauten gjorde et slags offentlig comeback da han var med på å granske romfergen «Challenger»s katastrofale utskyting i 1986.

Edwin Aldrin grunnla et selskap som designer raketter og en allmennyttig organisasjon som skal øke interessen for utforskning av rommet. I sin erindringsbok fortalte Aldrin åpent om sin kamp mot alkoholisme.

Michael Collins la aldri skjul på at det var vanskelig å leve som astronauten som bare hadde sett på mens de to kollegene stjal hele showet. Collins ble sjef for Washingtons berømte Air and Space Museum og har skrevet en rekke bøker om romfart.

Allerede dagen etter den første månevandringen etterlot Armstrong og Aldrin en del av landingsfartøyet i Stillhetens hav og vendte tilbake til kollega Collins i kapselen. 24. juli slo de ned i Stillehavet nær Hawaii og ble deretter isolert i flere dager før de fikk sin velfortjente hyllest.

Hele verden hadde fått tre nye helter. USA hadde demonstrert at alt var mulig når man brukte alle menneskelige og økonomiske ressurser.

40 år senere er astronautene anonyme figurer selv om to katastrofer med romfergene har understreket at utforskning av rommet fortsatt er et risikoprosjekt der selv den mest avanserte teknologi ikke er ufeilbarlig og må suppleres med modige menn og kvinner.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende