Det ble, som antatt av leg og lærd, Florida og Ohio som ble avgjørende for utfallet av årets presidentvalg i USA.

Men frem til presidenten ble erklært vinner av 2000-valgets skandalestat Florida, var det ingen annen tendens enn at Bush holdt på de statene han hadde vunnet i 2000; John Kerry klarte å holde de statene Al Gore vant dette året.

I den intellektuelle lek med tall om hva som skjer — om det og det skjer - var alle muligheter åpne. En mulighet var faktisk 269-269 til begge kandidatene.

Dermed ville det bli Representantenes hus som avgjorde valget. Det ville gitt Bush. For i Representantenes hus har Republikanerne fortsatt flertall.

MED BUSH-SEIEREN I FLORIDA løsnet det. Plutselig var mulighetene redusert. Nå dreiet alt seg om hva som ville skje i Ohio. Og der ledet Bush så pass overbevisende at amerikanske eksperter følte seg overbevist at Bush var i ferd med å fornye leiekontrakten i Det hvite hus, dersom ikke noe overraskende skulle skje i de statene han vant i 2000.

Fortsatt gjenstår, mens dette skrives sent onsdag kveld, fortsatt resultatene fra Iowa og New Mexico. Men med 274 valgmenn til presidenten og 252 til utfordreren, er de 12 valgmennene fra Iowa og New Mexico fullstendig uinteressante. Rent bortsett fra for å fastslå den statistiske størrelsen på presidentens seier.

Valget 2004 er en seier for det amerikanske demokrati. For første gang på flere tiår strømmet amerikanere, i alle aldre og fra alle etniske grupperinger til valglokalene for i valg å avklare sitt forhold til en president som har måttet tåle beinhard kritikk og som har sett at omkring halvparten av dem som er spurt i meningsmålinger, har hatt lite godt å si om hans ivaretakelse av presidentembetet.

De benyttet den eneste mulighet de har på fredelig vis til om mulig å kvitte seg med en president de er misfornøyd med, som den franske forskeren Alexis de Toqueville skrev i sitt standardverk «Demokrati i Amerika» allerede i 1828. Og han nevner at franskmennene på det tidspunkt måtte starte en revolusjon for å kvitte seg med sin konge.

Seieren til Bush er overbevisende. Med åtte millioner flere stemmer enn det han fikk i 2000-valget, da han tapte for Al Gore med ca. 900.000 stemmer, etterlater han liten tvil om at han har flertallet av amerikanerne bak seg. Og det i et valg der deltakelsen er større enn på mange år.

Han har fått sitt mandat for fire nye år. Og vi kan bare spekulere over hvordan han vil utnytte dette mandatet.

VALGET ER EN DEMONSTRASJON pået mer konservativt USA.

Det er kanskje det vi utenforstående skal ha klarest for oss. En utvikling som vi i Europa har problemer med helt å fatte, denne salige blandingen av moral, kristentro, politikk og personer. En trend har utviklet seg i det stille helt fra slutten av 1970-årene da den fikk sitt gjennombrudd med valgseieren til Jimmy Carter i 1976.

Republikanerne har festet grepet om Kongressen med økt flertall både i Senatet og Representantenes hus. President Bush vil neppe møte særlig motstand fra den kontrollfunksjon/overregjering som Kongressen representerer i den amerikanske forfatningen. Om man da velger å se bort fra misfornøyde partifeller i enkeltsaker der føderale bevilgninger til deres egne valgdistrikter står på spill.

Men bak valgoppgjørets tørre tall skjuler også det faktum seg at Demokratene har tapt terreng. Seiersmarginene til John F. Kerry er betydelig redusert, selv i de sikreste statene som New York og California, i forhold til de resultatene Al Gore oppnådde.

For så vidt en utvikling vi har sett i forbindelse med både guvernørvalg og valg til delstatsforsamlingene de siste årene.

Og når vi ser på resultatet av en del folkeavstemninger som ble holdt i forbindelse med valget, forteller også de sitt om høyredreiningen. Elleve delstater, alle som hadde det på stemmeseddelen, fra Arkansas og Georgia i sør til Utah og Montana i nord sa klart nei til ekteskap mellom person av samme kjønn. Det skjer det samme året som John F. Kerrys hjemstat Massachusetts har sagt ja til slike ekteskap.

EN SEIER FOR DEMOKRATIET. Ja. Men også et tap.

For demokratiets høyborg og forsvarer beviste også i selve avviklingen av valghandlingen at de ansvarlige myndigheter mange steder ikke maktet å avvikle velgerkøene på en forsvarlig måte.

Tenk hva som ville skjedd om valgobservatører fra USA hadde oppdaget at valglokaler ble holdt åpne for at folk skulle få stemme fire-fem timer etter at lokalene skulle vært stengt! Eller at valgutstyr ikke fungerte. Eller at et partis valgarbeidere utenfor valglokalet systematisk registrerte dem som hadde stemt med navn og adresse og matet dette inn i datamaskiner.

Ropet om valgfusk og uregelmessigheter ville nok ikke vært særlig lavmælt. For ikke å snakke om kravene om at valget måtte underkjennes.

Onsdag kveld (norsk tid) var det lite som tydet på at valgoppgjøret vil bli juristmat, selv om flere titalls var mobilisert på begge sider. Det er antakelig til det beste.

DEMOKRATENE STÅR RIBBET tilbake. De må skaffe seg en ny presidentkandidat

Det er ikke særlig tradisjon for å gi plass til taperne i amerikansk politikk. Og de må sørge for markante opposisjonspolitikere i Kongressen slik at partiet om to år kan vinne tilbake noen av de tapte skanser.

Jeg tror ikke det blir så lenge før Hillary Rodham Clintons navn dukker opp som den mulige kandidaten i 2008. Hun har markert seg som en dyktig politiker, og det er antakelig ikke å ta for hardt i å hevde at hun tapte mye da hun valgte å være sin manns kone og ikke søkte en mer fremstående karriere, slik hun hadde muligheter til mens han var guvernør i Arkansas.

Jeg tror ikke det blir henne. Mine kvinnelige lesere får ha meg unnskyldt, men om fire år er hun antakelig, etter å ha passert 60 år, blitt for gammel. Ingen ville bruke alderen mot en mann, men slik er det nok, dessverre.

Dessuten er hun for liberal. Og det passer seg ikke i det konservative Amerika. Som altså bli stadig større.