• A er barn av kibbutzen, han er soldat og i krig, men hjemme for at hvile seg med familien.

JAKOB RUBIN

Hans mor, E, er stolt av sin sønn. Men nervøs. I nesten tre år har han tjent militæret, han har vært med helt siden den siste arabiske intifadaen begynte.

Siden begynnelsen av april har A vært utstasjonert i Jenin, den beleirede palestinske byen som ifølge manges mening har vært gjenstand for en israelsk massakre.

Minst 20 israelske soldater ble drept i byen. Som alltid i Israel er dødstallene ulikt fordelt. Ifølge ubekreftede opplysninger har beleiringen av Jenin kostet oppimot 500 palestinere livet, mange av dem kvinner og barn. Bildene av en sønderskutt by går i disse dager verden rundt.

A er 21 år, rolig og disiplinert. Han legger sitt M-16 maskingevær fra seg på sofaen i kollegierommet. Under garanti for anonymitet forteller han om dagene under beleiringen av Jenin.

— Vi har klare ordrer om å skåne de sivile. Men vår oppgave er vanskelig. De palestinske terroristene gjemmer seg nettopp bak sivile, fordi de vet at vi ikke skyter, forklarer han.

Han vil ikke fortelle om han har drept noen av sine motstandere eller forårsaket siviles død. Avdempet beretter han om timene og dagene i byen. Mange av hans soldatkamerater ble drept. Det er krig, og i krig trer reglene ut av kraft, sier han.

At det skulle ha foregått en massakre, avviser han enhver snakk om. Israelerne har kun gjort det som var absolutt nødvendig, sier han.

Han forteller om palestinernes metoder. Man aner ikke hat eller den ellers utbredte ringeagtelse for araberne i hans stemme. Palestinernes metoder er uverdige, uetiske, sier han. Bak hans ro kan man imidlertid føle at det gjemmer seg en større og mer dramatisk sannhet.

— De bekjemper ikke oss soldater direkte, men går etter sivile. Israel er nødt til å gjøre noe så lenge selvmordsterrorister drar fra de palestinske områdene ut i det israelske samfunn og dreper oss. Vi vil slå meget hardt igjen.

Han kikker meg i øynene. Få timer tidligere fortalte hans mor at sønnen var blitt en langt mer moden og alvorlig mann av sin tid i hæren. A ber meg forestille meg en mann med en bombe rundt magen bevege seg inn i en jødisk barnehage, en restaurant med unge eller et pleiehjem, og utløse bomben.

— Hva er det for noe, spør han.

— Det er dem som har startet. Vi har tilbudt dem alt som var mulig for fred, men de ville ikke ta imot.

A forteller om presset. I den skjerpede konflikten blir det enda viktigere for soldatene ikke å begå feil. Man er hele tiden konsentrert. En feil kan koste livet, eller man risikerer å ta livet av en annet menneske uten grunn, sier han.

— De palestinske terroristene gjemmer seg bak barn og kvinner. Eller de sprenger seg i stykker ved siden av oss. De sender barn med ryggsekken full av bomber. Det er vanvittig, forklarer han.

— Vi advarer dem selvfølgelig mange ganger før vi bomber eller beskyter en bygning. De får nok av sjanser til å komme ut og overgi seg. Men de kommer ikke. Hva skal vi gjøre da? Snu og gå hjem?

As mobiltelefon ringer. Det er fra hæren. Muligens blir permen forkortet med to dager. Han skal være klar til å dra på kort varsel.

A vil ikke fotograferes. Det er min siste dag i kibbutzen. I stedet oppsøker jeg Chen, kvinnen i gartneriet jeg har utnevnt til det nordlige Israels vakreste.

Hennes smil skal få være avskjedssalutten herfra.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende