av Erik Fossen

KARISMA FÅR EN KOS . Klokken er ni og i Jekteviken tar Torill Setre fatt på dagens første arbeidsoppgave: Et koksgrått lite nøste plukkes opp fra kaninburet på Torills kontor og så får kattungen Karisma en lang, hengiven morgenkos. Til å være kontorarbeid ser det ganske behagelig ut.

— Hun ble funnet på et hyttefelt, tre-fire uker gammel, forteller Torill.

— Var voldsomt syk, full i luftveisinfeksjon - det rant grønt snott ut av nesen, det er det sjelden man ser på en katt. Det er utrolig at hun overlevde, men hun er enormt viljesterk.

Torill stryker den myke pelsen, Karisma tar kjælent imot. Kattungen er nok blitt bortskjemt etter å ha bodd på kontoret så lenge. Torill håper dyrlegen snart friskmelder Karisma så hun kan være med de andre kattene.

— Hun har jo bare vært med mennesker, så hun tror visst at vi som jobber her er moren.

Jaja, tenker vi, kanskje tar ikke Karisma fullstendig feil, heller.

MORGENSTUND HAR MJAU I MUNN. Det første som slår en ved Dyrebeskyttelsens kattehjem i Jekteviken, er lyden: Her er jo så stille og rolig.

Ikke noe jamring, slåssing eller annet bråk, slik man kunne forvente når rundt 60 katter bor sammen på et lite areal. Riktignok er beboerne litt morgensløve ennå, men de bevarer også roen etter hvert som Torill går gjennom gangen for å vekke og hilse på dem.

— Er det noen der, spør hun med lys lekestemme mens hun åpner døren til et av de ni rommene. Kattene gjesper, strekker seg og plirer mot den nye dagen. En svart en med hvite flekker og tustete frisyre spretter ut på gangen.

— Lille Beauty, hun er så snill og god, smiler Torill. Den oransje katten som venter rundt hjørnet er ikke helt enig og hveser iltert mot Beauty. Fullstendig idyllisk skal det vel heller ikke være. Uansett er nok kattehjemmet for paradis å regne sammenliknet med der disse kattene kommer fra. Beboerne i Jekteviken er utekatter som Dyrebeskyttelsen har hentet og tar seg av, mens de håper å finne nye hjem til dem.

Kanskje er det derfor dyrene oppfører seg så pent. Eller kanskje det bare er av frykt for schæferen, brodert og innrammet riktignok, som holder dem under oppsyn fra veggen.

DOKTOR DYREGOD INSPISERER.

— Det ser veldig fint ut, sier Tor Kvinge. Klokken er ti og veterinæren er i gang med runden sin. Akkurat nå kikker han på nysteriliserte Alexandra, som ikke lar seg affisere av operasjonsarret.

— Vi prøver å komme ned her en gang i uken, kikke på katter som er syke, vaksinere de som skal ha det og gå gjennom rutinene, sier Tor, mens Alexandra tar til å vaske en av ungene sine.

— Det de har problemer med her er luftveisinfeksjoner og øyenbetennelser. Det er akkurat som i en barnehage, mye snott. Det som gjør det er at det stadig kommer inn nye katter, kanskje fra gaten. Men i forhold til den gjennomtrekken som er her, så er det veldig lite sykdommer. Noen er jo veldig nedkjørte når de kommer.

Tor og Torill går videre, konstaterer at øyeinfeksjonen til Mathea kommer seg, og besøker så en gjeng gamle villkatter som deler rom. I stikkontakten på veggen står en parfymedispenser, slik mange har hjemme, med én viktig forskjell: Denne skiller ut feromoner som får kattene til å roe seg.

Torill går for å passe telefonen. Hver dag ringer folk som er bekymret for hjemløse katter og lurer på hva som bør gjøres. Dyrebeskyttelsen ser helst at publikum følger opp kattene selv, finner ut om de virkelig er eierløse og tar dem med til veterinær, som blant annet sjekker om kattene har den smittsomme immunsviktsykdommen FIV, såkalt katteaids.

— Hvis ikke, og de er omplasserbare, så kan vi ta dem inn her.

Mens Torill tar telefoner, blir kollegaen Eli Egdetveit med Tor på resten av runden. Kloremerker på hendene hennes vitner om innsatsvilje.

— Disse som jobber med Dyrebeskyttelsen er jo noen ekstremt motiverte mennesker, veldig artige å jobbe sammen med. Det minner oss ofte om hvorfor vi driver med dette, sier Tor.

Han gjør klar en sprøyte, kattungen Tuppen skal få vaksine. Hun skjelver engstelig når hun tas ut av buret, men lager ikke et pip.

— De pleier ikke skrike, forteller Eli.

— Det er helst de tamme, det.

KARISMA FÅR ENDA EN KOS. - Vi var nesten bekymret for at vi skulle miste henne. Gikk og bar på henne for å holde henne varm, sier Tor, mens han kikker på lille Karisma. Da den lille bylten kom til kattehjemmet var hun så syk at hun måtte puste gjennom munnen.

— Så ble hun behandlet med antibiotika og masse varm kjærlighet. Så dette er en liten solskinnshistorie, sier Tor, mens sjarmøren prøver å bite ham i fingeren.

Så er legerunden ferdig og Eli kan dele ut medisin til dem som trenger det. Noen får knuste tabletter blandet ut i tunfisk, andre får øyendråper.

— Å, hun liker ikke dette. Så flink jente, sier Eli, med et godt grep om Mathea.

Etterpå går hun i gang med den faste formiddagsrunden. Som en kattenes stuepike går hun med tralle fra rom til rom, rydder og vasker, skifter vann og fyller matskåler, siler kattesanden og fjerner etterlatenskaper.

— Vi bruker veldig mye tid på renhold og hygiene, som er viktig for å forebygge smitte. Og det går litt på trivselen til både mennesker og dyr som skal være her.

MONS TAR EN SPASERTUR. - Hei Mons, skal du ut? Tør du dette, da?

Klokken halv tre har Eli to rom igjen på runden sin. Fra et av dem kommer svarthvite Mons joggende. Eli følger ham bortover gangen.

— Det var halen i været! Han har aldri vært ute i gangen før, det var noe nytt!

Inne på møterommet finner Mons seg til rette i et hjørne bak en stol. Det er ofte de voksne gatekattene som er mest sky, både for folk og andre katter. Å bevege seg ut fra rommet sitt er et stort sprang for Mons, så Eli følger spent med.

— Det gjelder bare å følge litt med, se hvordan han går i lag med andre. At det ikke blir slåssing og sånn, sier hun.

Foreløpig ligger Mons bare rolig i kroken sin. Det gjør egentlig de fleste nå. Bortover gangen ligger katter strødd på myke steder, i sofaer og stoler, krøllet opp som små baller, mens de døser fredelig. Det er fast rutine, sier Eli.

— På denne tiden av dagen har de sånn sovetid. Alle roer seg ned en time eller to. Det er litt sånn siesta.

KAFFE, KAKER OG SEIPARTY. Noen timer senere er det langt livligere. På ettermiddager fra mandag til torsdag kan folk komme innom, hilse på kattene og vurdere å tilby dem et nytt hjem.

I dag er det dessuten Dyrenes dag, så lokalet er fullt av dyrevenner som trakteres med kaffe og kake. Om lag nitti prosent av de besøkende er kvinner. Damer i alle aldrer går rundt og flørter villig med myke, firbeinte.

— Vi skal lage seiparty her nå, sier Marianne Thompson, nestleder i Dyrebeskyttelsen. En av gjestene har tatt med nytrukket fisk, til stor glede for beboerne. En ung jente henvender seg til Marianne:

— Jeg lurte på om det var noen som trengte et hjem, sier Monica Johansen.

Marianne forsikrer at det er det mange av, spør om det er utemuligheter der Monica bor og hva slags katt hun hadde tenkt seg. En kattunge, kanskje?

— Ja, gjerne en som ikke har opplevd så mye tragisk.

Så slipper hun inn på et av de to kattungerommene, hvor fire-fem små bunter straks hiver seg over den potensielle matmoren.

ODA BLIR HENTET. - Å, er det dere som skal ha Oda? spør en jente.

Sunniva Rojahn Vigeland og datteren Vivi har reservert en kattunge og nå er de kommet for å hente henne. Nysgjerrige stimler sammen i rom 3, mens Marianne henter papirarbeidet. De som adopterer en katt fra Dyrebeskyttelsen må skrive under på at de skal gi katten et godt hjem, ikke avlive den, ikke la den formere seg og melde fra om den skulle dø innen fem år. Mens Vivi koser med Oda, får Sunniva instrukser om ormekur, vaksinasjon og sterilisering.

— Hvor ble de funnet, lurer hun.

Marianne blar i papirene og finner ut at Oda og søsteren Amanda ble født av en villkatt i Klokkarvik på Sotra. De kom hit fem uker gamle og er nå seksten, klare for et nytt hjem. Nå skal søstrene skilles, men Oda protesterer ikke når hun løftes over i Sunnivas bag og bæres av gårde til sitt tredje katteliv.

— Det var det, sier Marianne.

— Én plassert, seksti igjen.

KARISMA FÅR ET HJEM. Det har dannet seg kø til kattungerommene. Før dagen er omme kommer flere småtasser til å få seg ny familie. Monica ser vi imidlertid ikke, har hun slått fra seg livet som katteeier likevel?

Så kommer hun ut fra kontoret med en mørkegrå liten klump i armene. Monica har falt pladask for tapre Karisma.

— Hun er full av livsenergi, det passer meg veldig bra!

Avtalen er gjort, men Karisma skal bli her noen uker til for å bli frisk og lære seg å omgås andre katter.

— Hun har jo bare vært med mennesker, så hun får være her og treffe litt andre katter. Få litt bank, sier Marianne, mens damene stimler omkring den søte tassen.

— Hun tror jo hun er universets midtpunkt, smiler hun.

Jaja, tenker vi igjen, kanskje tar ikke Karisma så mye feil der heller.

GIDSKE STARK
GIDSKE STARK
GIDSKE STARK
Kattunge
GIDSKE STARK