— Jeg hadde så mange ønsker. Nå har jeg ingenting. Av og til ønsker jeg bare å dø, sier Afrah Yusuf.

Stemmen hennes kommer fra telefonen som ligger flatt i hånden til Naciye Øzturk. Den kommer fra et rom i Jemens største by Sana'a, der det bor så mange mennesker at Yusuf ikke kan telle alle. Fra et lite teppe der familien, en mor og fire barn, nå klynger seg sammen med det lille de har av eiendeler.

SAVNER SHAIMAA: Venninnene har fått bilder på Snapchat av stedene i Jemen der Shaimaa har bodd. Det var skittent og mørkt, forteller de, med jordgulv og steinvegger.
HÅVARD BJELLAND
SAVNET: I sanden utenfor skolen finner venninnene til Shaimaa plutselig en hanske som tilhører henne. - Jeg tar den med, sier Andrea Ósk Kristofersdóttir og børster av vinterrusket. - Jeg har den andre hjemme.
Håvard Bjelland
Shaimaa er best til å klatre i trær, og kan slå salto og stå på hender. - Det er ikke så gøy å klatre i trærne når ikke hun er her, selv om vi var redd for at hun skulle falle ned av og til, sier Alvilde Egeberg Bondkall (10, nederst til h.). Andrea Ósk Kristofersdóttir (11, øverst til h.), Mari Skibelid Sørensen (11, øverst til v.) og Malene Glomen (11) håper de skal få klassevenninnen tilbake på Borkedalen skole.
Håvard Bjelland
LEDER STØTTGRUPPEN Naciye Øzturk holder kontakten med familien i Jemen.
Håvard Bjelland

For en uke siden måtte de flykte da stedet de bodde ble bombet. Øzturk, som leder støttegruppen for familien, snakker med Yusuf hver dag. Hun ringer fra en idyllisk gate i småbyen Lillesand, som også var Yusufs hjem i syv år, inntil hun og barna ble sendt ut i november i fjor.Et bilde av barna tikker inn på telefonen, Shaimaa, Suleiman, Haron og deres lillesøster på noen få måneder, sammenhutret på gulvet. Shaimaa har tildekket hode og mørke ringer under øynene. Barna sover dårlig, forteller moren. De må få beroligende piller fordi de er så redde.

— Shaimaa spør hele tiden: Hvorfor må vi ha det sånn? Hvorfor kan jeg ikke gå på skolen?

Hva er et samfunn?

«Hva er et samfunn? Mennesker som hører sammen lever i et samfunn. «

Øverst på første side i skriveboken til Shaimaa Isam Mohammad Yusuf står disse ordene, etterfulgt av eksempler: Familie. Venner. Klassen. Norge. Lillesand.

Boken ligger fortsatt i hyllen merket «Shaimaa» i klasserom 5 på Borkedalen skole, sammen med de andre tingene som ble igjen. Under har hun tegnet to jenter som turner og ler.

Bakover er boken full av blanke ark.

— Shaimaa var den flinkeste i hele klassen til å tegne, sier Andrea Ósk Kristofersdóttir (11).

Sammen med tre venninner tar Andrea oss ut i skolegården for å vise hvilke trær Shaimaa likte best å klatre i. Hun var flinkest å klatre også, forteller de. Første dag etter ferien har klassen snakket om det som skjedde i påsken, om Jemen og bombene og hva det betyr å være i krig.

— Jeg tenker at Shaimaa har opplevd noe som ingen barn bør oppleve. Det er nok mye frykt, sier Alvilde Egeberg Bondkall (10).

De har fått bilder på Snapchat av stedene i Jemen der Shaimaa har bodd. Det var skittent og mørkt, forteller de, med jordgulv og steinvegger.

— Hun kjeder seg. Hun får ikke lov til å sykle, eller spille fotball eller snakke med andre gutter enn brødrene sine, forteller Mari Skibelid Sørensen (11).

Håpet

Femteklassingene på Borkedalen har begynt med brøkregning i månedene siden Shaimaa dro. De har skrevet brev til hverandre på engelsk, de har lært om Sokrates, de har spilt inn film og laget video. Og de har gjort ferdig forkleet i håndarbeidstimen. Shaimaa rakk nesten å gjøre ferdig sitt. Men bare nesten. I skuffen hennes i syrommet drar venninnene ut de blomstrete delene som fortsatt venter på å bli satt sammen. Shaimaa hadde god smak. Og hun var best av alle til å sy, mener de.

— Vi satte alltid skuffene ved siden av hverandre, sier Avilde. - Selv om hun ikke er her lenger, så setter jeg min ved siden av hennes fortsatt.

Venninnene følger med på nyhetene. De vet at det har vært snakk om at Shaimaa og familien kan få komme tilbake.

— De prøver på at hun skal få komme hjem igjen, men det er veldig vanskelig, sier Mari Skibelid Sørensen (11).

Hvis hun kommer tilbake, kommer Shaimaa til å gråte mye for alt hun har vært gjennom, tror de. Venninnene lover å trøste henne. De kan reise til Dyreparken eller Lekeland.

— Eller til Oslo. Hun har alltid elsket Oslo. Til der som kongen og dronningen bor, sier Mari.

De vanskelige tankene

«Ikke fullført» står det fortsatt ved siden av navnet til Shaimaa på kartleggingsprøven i norsk, når lærer Thomas Johnsen logger seg på skolens datasystem. Den dagen politiet kom til skolen, skulle elevene akkurat i gang med prøven. Det var Johnsen som måtte hente henne ut av klasserommet.

Læreren klarer ikke helt å få de vanskelige tankene til å forsvinne. Hva hvis han hadde gjort ting annerledes. Hvis han hadde sagt nei? Hvis han hadde nektet å hjelpe politiet?

— Disse tankene har vært der hele tiden - de dukker opp med jevne mellomrom. Jeg tenker at jeg er medskyldig, på et vis, sier Johnsen.

Ved minnet om den kalde novemberdagen glir blikket hans ut av vinduet, på barna som leker i vårsolen. Følelsen av skyld slipper ikke taket.

— I mange uker etterpå satt tårene lett i øyekroken. Jeg kan leve med det, men jeg synes ikke det var riktig at vi ble satt i en slik situasjon, sier han.

— Og hvis Shaimaa kommer tilbake?

— Da må vi snakke sammen, hun og jeg. Få det ut av systemet. Jeg må være ærlig på følelsen, at jeg angrer.

Må glemme Norge

I stuen til Naciye Øzturk forteller stemmen i telefonen at barna stadig snakker om Norge. Men verken Øzturk eller Yusuf tør å snakke så mye om håpet.

— Suleiman spør: hvorfor kan vi ikke reise hjem til huset vårt? Da må jeg svare at det er ikke lenger vårt hus. Vi må bare glemme det, sier Afrah Yusuf.

Men sønnen gir seg ikke så lett.

— Da spør han bare: Hvorfor kan vi ikke kjøpe det tilbake?