Gravemaskiner, sementblandere, lastebiler og boremaskiner er i full sving og hvirvler støvskyer opp over byggeplassen i Salem, en israelsk by på kanten av den såkalt grønne linjen som markerer skillet mot den okkuperte Vestbredden. Det hvite støvet trenger inn i svelg, nese og øyne, og den bakende solen og 35 varmegrader gjør ikke opplevelsen mer behagelig.

Her bygges det gjerde. Eller rettere Gjerdet, alle israelske gjerders mor, som etter planen skal holde palestinske terrorister på Vestbredden ute av Israel.

Som Berlin-muren

Ut fra tegningene kommer det ikke til å ligge langt etter Berlin-muren. Et tre meter høyt elektrisk gjerde. Overvåkingskameraer. Piggtrådruller i 1,8 meters høyde, 20 meter på hver side av gjerdet. En dyp grøft. Patruljeveier til israelske soldater og politi. En stripe med fin sand, som viser avslørende fotspor.

Og enkelte steder, som ved den palestinske byen Qalqilya, en virkelig mur, ti meter høy, som skal beskytte den nye israelske hovedveien på den andre siden mot snikskyttere. Her er byggingen kommet lengst og gir et dramatisk inntrykk når man går bort til det fra den palestinske siden og følger muren og de israelske vakttårnene med blikket.

Rundt hele Vestbredden

Foreløpig har den israelske regjeringen godkjent byggingen av 110 kilometer gjerde, til en anslått pris tilsvarende omkring en milliard norske kroner. Planen er at denne delen av gjerdet, fra Salem nordvest for Jenin til Kafr Qassem sør for Qalqilya, skal være klar om et år.

Får IDF, de israelske styrkene, sin vilje (og det gjør de normalt), vil det innen den tid være gjort vedtak om et gjerde hele veien rundt Vestbredden, 364 kilometer. Og dessuten et gjerde rundt Jerusalem eller i hvert fall deler av den hellige by.

Gjerdets tilhengere, som i tillegg til IDF teller bla annet Arbeiderpartiet, går ut fra at gjerdet vil styrke Israels sikkerhet betydelig. Palestinere vil få vanskeligere for å komme inn i Israel, og dermed reduseres faren for selvmordsbomber og andre terroraksjoner. Et gjerde rundt Gaza, som ble bygget i 1994, har vist seg ganske effektivt, og ifølge Israels regjering er ikke en eneste av de mange selvmordsbomberne under den to år lange palestinske oppstanden kommet fra Gaza-stripen.

Langs den «grønne» linjen

Skeptikerne har forskjellige innvendinger.

Noen mener at gjerdet tross de fryktinngytende tegningene ikke vil være effektivt. At Vestbredden er langt vanskeligere å bevokte enn Gaza. At palestinske gjestearbeidere i Israel, og palestinere med bopel og statsborgerskap i selve Israel, de såkalt israelske arabere, fortsatt vil være en trussel. At Vestbreddens terrorister vil intensivere angrepene på de utallige små og store israelske bosettingene som havner på «feil side» av gjerdet.

Gjerdet følger stort sett den grønne våpenstillstandslinjen fra 1967, selv om det tar et antall svinger inn på Vestbredden for å beskytte israelske bosettinger. Men minst 80 — ifølge internasjonal rett ulovlige - bosettinger med ca. 100.000 bosettere vil befinne seg på østsiden av gjerdet.

Utover de sikkerhetsmessige aspektene berører dette det som er hovedinnvendingen fra høyrefløyen i Israel. Den frykter at regjeringens løfter om at det utelukkende er snakk om et sikkerhetsgjerde, ikke holder i lengden. At gjerdet før eller siden kommer til å utgjøre grensen mellom Israel og en selvstendig palestinsk stat.

«I stedet for separasjon og gjerde burde vi eliminere Arafat og hans terrorinfrastruktur,» sier en talsmann for bosetternes råd, Yehoshua Mor-Yosef, med henvisning til den palestinske president Yasser Arafat.

«Ny apartheid»

Også statsminister Ariel Sharon var lenge kritisk til tanken om et gjerde, men lot seg overbevise av de mange terrorbombene og meningsmålinger som viste omfattende støtte til planen. Foreløpig er byggingen likevel gått ganske langsomt, hvilket har avfødt spekulasjoner om at regjeringen ikke er helt overbevist om gjerdets fortreffelighet.

Arafat har fordømt gjerdeprosjektet som «sionistisk rasisme» og «ny apartheid», mens representanter for den islamske organisasjonen Hamas har uttrykt tilfredshet med at «israelerne flykter inn bak sitt gjerde».

I Salem, der den første etappen av gjerdet begynner, ser det ikke videre imponerende ut foreløpig. Et lite stykke med et betongfundament, som et treårig barn kan klatre over. Deretter et stykke ryddet for trær og steinblokker av bulldosere, gravemaskiner og tromler, men ikke noe bygget ennå.

«Det er en vits. Dette er bare for å ha noe å vise frem for journalistene. Det vil ta år å bygge, hvis det noen gang blir noe,» hevder Noam Hoffman, en 28-årig israelsk sikkerhetsvakt på byggeplassen med stor ring i øret, solbriller og en lue med teksten «Police».

Han hopper plutselig - etter at vi har gått uforstyrret rundt og kikket på byggingen i 20 minutter - frem fra et sementrør der han har søkt ly mot solen. Da vi har snakket litt sammen, roper han «shit» og styrter inn i røret for å hente pistolen sin. De etter israelske forhold beskjedne sikkerhetsforanstaltninger kan skyldes at så godt som alle arbeiderne er palestinere med israelsk statsborgerskap.

«Det er da litt morsomt at arabere bygger et gjerde som skal beskytte oss mot arabere,» mener Noam Hoffman.

... som planlagt

Sjefen for byggearbeidene er ikke til å få i tale, og andre på byggeplassen vil ikke uttale seg med navns nevnelse. Den fungerende sjefen sier imidlertid at byggingen går som planlagt og ventes å være ferdig i løpet av noen måneder.

«Vi bygger et gjerde. Vi på denne siden og araberne på den andre, så vi kan ta bussen og sende våre barn på skole uten å være redde. Verre er det ikke,» sier han.

Det er imidlertid utallige praktiske problemer forbundet med gjerdet. 364 kilometer barriere med 40 meters bredde innebærer at minst 1500 hektar jord må gå med til prosjektet - i et område uten for mye jord på forhånd. Mye må eksproprieres fra private jordeiere, og protestene har vært mange - fra israelere, fra den armenske kirken og frem for alt fra palestinere.

I tillegg kommer at en antall palestinske småbyer havner i et ingenmannsland. Vest for gjerdet og dermed avskåret fra resten av Vestbredden, men øst for den grønne linjen og således avskåret fra Israel.

På feil side

En slik by er Baqa a-Sharqiya med vel 3000 innbyggere. Her vitner mengder av boder langs hovedgaten om et en gang rikt handelsliv. Hit kom ikke bare palestinere, men også jøder fra Israel og særlig fra to nærliggende bosettingene på Vestbredden for å gjøre innkjøp før den andre palestinske oppstanden begynte for litt under to år siden.

«Bosettingene her er gode nok. Vi har aldri hatt problemer med dem,» sier Marwan Ahmad Salit, en 35-årig innehaver av en butikk med reservedeler til biler.

Men i dag er forbindelsene brutt, og nesten alle bodene og butikkene er stengt, med Salits blant de få unntakene. Mens vi snakker med ham, kommer to bosetterbusser drønnende ned hovedgaten, eskortert av en militær jeep med blinkende lykter, på vei mot den israelske kontrollposten ved den grønne linjen ved enden av hovedgaten.

Som situasjonen er i dag, har befolkningen i Baqa a-Sharkiya ingen mulighet for å komme gjennom kontrollposten til Israel. Marwan Salit og matematikklæreren Fayed Said (42), kjører med oss den motsatte veien langs hovedgaten og viser hvor veien mot Jenin vil bli sperret når gjerdet kommer opp. Og deretter langs en vei mot sør, der gjerdet vil sperre veien til en annen av de store byene på Vestbredden, Tulkarm.

Helt isolert

«Det er svært ille. Vi blir helt isolert,» sier Marwan Salit, som ikke er videre interessert i om han bor i Israel eller Palestina, men ikke vil bo sperret inne midt imellom.

Er det noe som befolkningen i landsbyen har protestert imot? Salit slår ut med armene og sender oss et trett smil.

«Hva skal vi gjøre? Dere vet jo godt hvem som bestemmer,» konstaterer han.

«THE WALL» - MUREN: Under byggingen av muren utenfor Qalqilya må israelske soldater holde vakt. «Byggverket» minner mest av alt om Berlin-muren før den ble revet ...
FOTO: SCANPIX