Nå er hun gått til topps i FN-systemet som en av to nyutnevnte nestledere i UNICEF (Verdens Barnefond).

Med det er hun også blitt den høyeste plasserte nordmann i FN-systemet.

DET VAR FNs generalsekretær Ban Ki-Moon som utnevnte henne tirsdag etter at UNICEF-sjefen Ann Venneman hadde bedt om fornyelse i UNICEF-ledelsen.

Kofi Annan ønsket seg 43-åringen som ny sjef for FN's utviklingsfond, UNDP, men måtte i siste runde gi etter for betydelig storpolitisk press.

Det har ikke forhindret Hilde Frafjord Johnson å strekke seg etter en annen toppjobb i FN. Selv sier hun at dette er drømmejobben — hun brenner for barns rettigheter.

Hennes etterfølger som utviklingsminister, Erik Solheim, sier seg glad for utnevnelsen. Og legger ikke skjul på en aktiv norsk rolle i ansettelsesprosessen. Etter at Jan Egeland takket for seg som FNs visegeneralsekretær og nødhjelpskoordinator, har regjeringen arbeidet for å få inn en annen nordmann på toppen av verdensorganisasjonen. Hilde Frafjord Johnsons navn var vanskelig å komme utenom, både for regjeringen og FN.

« DEN BESTE utviklingsministeren vi har hatt», sa Erik Solheim da han takket av Frafjord Johnson etter valget i 2005. Og la til: «Til nå».

Nå ser han frem til å samarbeide med Hilde, som hun er blitt hetende både i nasjonal og internasjonal storpolitikk, både om fattigdomsbekjempelse og kanskje ikke minst FN-reformene som hun får som en del av sitt arbeid på UNICEF-toppen.

Det er ikke til å komme forbi at Hilde Frafjord Johnson som utviklingsminister i to perioder (1997-2000 og 2001-2005) gav viktige bidrag til omformingen av norsk bistandspolitikk. Hun mente (og mener) at bistand ikke bare et spørsmål om pengeoverføringer, men at mottakerlandene også må settes i stand til, og oppmuntres (presses), å klare seg selv, gi politikken et annet innhold (mer menneskerettigheter og menneskeverd, bedre styresett).

Som minister ble hun en spydspiss for gjeldsletteordninger, og det er typisk at hun valgte andre kanaler å samarbeide gjennom (Verdensbanken, Det internasjonale Pengefondet (IMF)), i motsetning til tidligere regjeringer som i hovedsak kanaliserte innsatsen gjennom FN-systemet.

Kanskje var det dette som førte henne til en rådgiverstilling for sjefen i Afrikabanken da hun gikk av som utviklingsminister.

HUN HAR ET BRENNENDE hjerte for den tredje verden, kanskje ikke minst for Afrika der hun er barnefødt.

Hennes høyst personlige engasjement var en viktig forutsetning for at fredsavtalen for Sudan kom i stand. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at hennes innsats i avgjørende faser er det største enkeltbidrag til avtalen, på tross av at både USA og Storbritannia befant seg på sidelinjen.

Verdens nødstedte barn har fått en engasjert og kampvillig «gudmor».