BJØRN ASLE NORD

HÅVARD BJELLAND (foto)

Abed Nagem har vært på besøk hos sin norske kjæreste i Oslo. Vi drikker café-au-lait på Grønland før han drar til Hamar, der han jobber som lege i distriktstjenesten. Tidligere jobbet han ved lungeavdelingen på Haukeland i nærmere ett år.

Nagem kom fra Bagdad som politisk flyktning, han er 38 år, men sier han føler seg som en 45-åring etter den siste månedens hendelser i hjemlandet. Abed tilhører de arabiske shiamuslimene, som utgjør 60 prosent av befolkningen i Irak.

— Jeg er tilhenger av et representativt demokratisk styre der alle etniske og politiske grupper i Irak har samme rettigheter uten diskriminering. Jeg tror ikke på et religiøst basert politisk system og samfunn, jeg tror på et samfunn med politisk, religiøs og ideologisk frihet, påpeker ansiktet fra Irak.

Personlig

Det er Abed som har skrevet så sterkt, personlig og så intens. Om plystrelyder i Bagdads mørke, om telefonkontakten med familien, om familiens frykt for bombene og rakettene. Om telekontakten som ble brutt på krigens tredje dag, om den tvilsomme kirurgien til president Bush, om sin 85 år gamle onkel som ble truffet av Saddams antiluftvernskyts, om at det er irakerne som eier Irak og om det er frigjøring eller okkupasjon. Han har skrevet om valget mellom pest- og kolera, om sine egne minner fra den forrige Golf-krigen da han som nyutdannet lege jobbet på Al-Yarmok Sykehus og tok imot de forbrente likene etter bombingen av sivile. Og vi har fått vite om broren som ble henrettet av Saddams regime.

Det er Abed Nagem.

Saddams råtne regime er bombet sønder og sammen, men det er Abeds hjemland også. Telefonlinjer, sykehus, hjem og trygge byrom, strømforsyning. Det meste er ødelagt. Og nå råder kaoset, anarkiet, alle mot alle.

Men Saddam er i alle fall borte, om enn mystisk forduftet. Om ikke død, så i alle fall som sunket i jorden. Frykten for Saddam, Saddams stemmer og mange ører, hans menn og maktapparat, er tilintetgjort.

Ville spare sønnens liv

I 1998 måtte Abed flykte til Norge. Han forlot mor, far, tre søstre, bror.

— Det var min gamle far som ville spare livet mitt. Han ville ha meg ut av landet, han hadde allerede mistet en sønn. Jeg vil alltid huske det jeg følte da jeg med tårefylte øyne satt i bilen på vei ut fra Bagdad mot Mosul. Tvunget av regimets brutalitet til å forlate landet mitt, til nesten å gi opp en kamp.

Abed tilhørte, som mange irakere, en familie som ikke støttet Saddams regime, Al-Baath-partiet. Det var nok ikke å være medlem i partiet. Det var nok å ha politiske bøker i bokhyllene, det var nok å diskutere politikk. Så risikerte du avhør, tortur eller en kule i nakken. Å åpne munnen mot Saddam var livsfarlig.

Som andre intellektuelle ble Abed utsatt for forfølgelse, fornedring, fengsling. Han forteller om broren, dataingeniøren Mehdis skjebne midt på 80-tallet.

— Han forsvant plutselig i ett år. Min far måtte betale mange penger for å få treffe ham. 15 dager senere ble han henrettet. Vi ble bedt om å hente liket. I dødsattesten sto det at han ble henrettet på grunn av forræderi. Vi prøvde å finne ut hvorfor, men fikk ingen svar. Det var ingen rettssak, ingen dom, ingen advokater. Saddams regime var veldig aggressivt midt på 80-tallet, det var krig mot Iran på den tiden. Min bror tilhørte en intellektuell gruppe som diskuterte politikk. All motstand skulle utryddes, alle tenkende knebles.

Måtte gi fra seg bøker

Abed og hans familie ble holdt under oppsikt.

— Hver måned måtte en representant for familien på politistasjonen for å signere en bekreftelse på hvor alle i familien befant seg. Huset vårt ble ransaket to ganger, min far måtte gi fra seg alle bøkene han hadde med ideologisk innhold. Vi hadde ikke tilgang til internasjonale nyheter, vi var isolert, hele Irak var et stort fengsel. Vårt land var indre okkupert

Abed ble også arrestert.

— Mens jeg var medisinstudent i 1986, ble jeg tatt og fengslet noen måneder. Jeg ble utsatt for tortur og fornærmelser, de ville ha informasjon. Min far måtte betale penger for å få meg ut. Men slik var hverdagen for intellektuelle, nesten alle ble utsatt for død, tortur eller tvunget i eksil.

19980-81 var han ett år på flukt i det irakiske Kurdistan. Han forteller om den diskriminerende urettferdige behandlingen den kurdiske befolkningen var utsatt for av Al-Baath regimet. Han måtte kle seg i kurdiske klær, og ble derfor behandlet på samme måte.

Abed var redd for å ha kontakt på telefon med familien de første årene etter at han kom til Norge, fordi han fryktet at de skulle bli utsatt for represalier.

— Familien min ble avhørt etter at jeg var reist. De spurte hvor jeg var. Familien svarte at jeg var forsvunnet, som broren min gjorde i 1985.

Innholdsløse samtaler

Etter hvert opprettet han telefonkontakt fra Norge med familien, men samtalene ble ganske innholdsløse. Men de hørte i alle fall hverandres stemmer.

— Det ble med «hallo, hvordan går det?». Vi kunne ikke si mer. Telefonene var avlyttet, påpeker han.

I dag finnes det ikke engang telefonlinjer til Bagdad. Ikke en stemme.

Han veksler mellom pessimisme og optimisme under samtalen vår, mellom tro og mistro til okkupasjonsmaktene, mellom å se håp og håpløshet for hjemlandet og dets fremtid. Abed liker livet i Norge og er takknemlig for Norges holdning til krigen.

— Jeg er glad for at Norge viser respekt, at de ikke er medskyldige i at liv går tapt. Dette minner meg på hva jeg hørte om Norge da jeg var i Irak, om deres fredskamp, sier han.

Han har planlagt fremtiden med sin kjæreste Marit. Han har bygd opp et nytt liv i Norge. Irak har han ingen planer om å flytte tilbake til, det er fortsatt mange smertefulle minner og opplevelser som han ikke klarer å glemme. Han håper å kunne se sine kjære i Irak igjen, men vet ikke når og hvordan.

Akkurat nå vet han ikke noe om dem.

NYTT LIV I NORGE: Abed Nagem har planlagt fremtiden med sin kjæreste Marit. Irak har han ingen planer om å flytte tilbake til, det er fortsatt mange smertefulle minner og opplevelser som han ikke klarer å glemme.