Bergens Tidende dro til en av Londons mest fargerike bydeler for å finne ut om tallene fra den siste folketellingen virkelig stemmer.

Vi er i bydelen til fotballaget West Ham i Øst-London. Straks vi kommer ut fra undergrunnen og inn i den travle handlegaten, er det klart at her er mye annerledes. Gaten Green Street leder til West Hams hjemmebane Upton Park, men den leder også til en etnisk smeltedigel det knapt finnes maken til. Her preges gatebildet av islamske spesialforretninger med navn som «Al-Madina», «Shalimar Shoes» og «Halal Meat». Her er markedene fulle av grønnsaker som er helt ukjente for nordmenn flest. Kvinner går for det meste med tildekket hår, og mennene haster gjerne av gårde til bønn i en av de godt og vel tjue moskeene. I denne delen av London snakker innbyggerne 127 forskjellige språk. Hvite ansikter ser man sjelden.

Fire av ti er hvite

Statistikken bekrefter vår mistanke. Dette er bydelen der såkalte etniske minoriteter er blitt den nye majoriteten. Tall fra den siste folketellingen viser at 60,6 prosent av befolkningen i denne bydelen ikke er hvite. Det er første gang i britisk historie at innvandrere så godt som har tatt over en hel bydel.

— Gatebildet har endret seg dramatisk de siste 10-15 årene. Da jeg åpnet kafeen for tjue år siden, var det knapt en utenlandsk forretningseier i hele gaten, sier Joan Holt bak disken i den typiske Øst-London kafeen.

I dag ligger den tradisjonsrike kafeen inneklemt mellom klesforretninger fra India, gullsmeder fra Pakistan, barbersalonger fra Jamaica og matforretninger fra Bangladesh. Og kaféeieren, som har spesialisert seg på engelsk pie, er så godt som den eneste hvite forretningseieren i hele handlegaten.

— Jeg har ingenting imot folk fra andre land, men utlendinger spiser ikke mye engelsk mat, så jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde dørene åpne, sier Joan Holt på sin typiske dialekt fra Øst-London. For syv år siden tok hun familien med seg og flyttet til et nytt hjem i en hvitere bydel.

En hvit i klassen

I en annen av Green Streets mange forretninger finner vi bydelens nye ansikter. Den pakistanske familien Majeed kom til London for 17 år siden. Den gang var de fortsatt å betrakte som en etnisk minoritet. Nå er den suksessrike familien med fire klesforretninger en helt vanlig familie i denne bydelen.

— I min klasse er det bare én hvit person av totalt 32 elever, sier familiens eldste sønn Ali Majeed (17).

På den andre siden av gaten treffer vi gullsmed Ahmed Noor. Han var bare fire år gammel da han kom til London fra Pakistan i 1964. Familien åpnet den første asiatiske forretningen i Green Street.

— Jeg husker at de engelske naboene på begge sider av huset vårt bygde høye gjerder slik at de skulle slippe å se oss. Slik er det ikke lenger. Nå finnes det knapt en engelsk nabo igjen, sier forretningseier Ahmed Noor.

Aksepterer hverandre

— Det er ikke flere problemer i denne bydelen enn andre steder. Folk aksepterer hverandre, sier erkeengelske Robert Barltrop.

I hele sitt åtti år lange liv har han bodd i Øst-London. Her leverte han hestefôr for faren da han var en guttunge, og her tjente han sine første kroner som proffbokser. Etter krigen jobbet han som lærer, karikaturtegner, forfatter og journalist.

Opp gjennom årene har han sett bydelen forandre farge. Han forteller at området alltid har hatt mange fremmedarbeidere i industrien og på havnene, men de store forandringene kom først på slutten av 1970-tallet da bydelen fikk ord på seg for å ta godt imot innvandrere. Her var rimelige hus og mange jobber for ufaglærte.

— De eneste gangene jeg føler et visst ubehag, er når jeg går inn i en utenlandsk forretning. Jeg føler at folk stirrer på meg og lurer på hva jeg gjør i deres forretning. Det er en form for motsatt rasisme, sier Robert Barltrop. Men flytte vil han ikke. Dette er hans hjem, og her har han sine venner.

Urettferdig behandling

— Vi har fortsatt langt igjen før vi får like rettigheter som bydelens hvite innbyggere. Politiet behandler oss urettferdig og det er vanskeligere for en farget person å få en toppjobb. Godene må fordeles bedre, sier Abdul Karim Sheikh.

Den 65 år gamle pakistaneren skulle vite hva han snakker om. Han har vært aktiv arbeiderpartipolitiker de siste 25 årene, og på veggen hjemme i stuen er han avbildet som borgermester sammen med statsminister Tony Blair, dronning Elizabeth og prins Phillip.

Abdul Karim Sheikh er en av 60.000 muslimer som bor i bydelen Newham i Øst-London. Bydelen har 244.000 innbyggere og betraktes som et av Londons fattigste områder.

— Industrien er borte, og folk har fortsatt store familier, forklarer Abdul Karim Sheikh.

— Antall innvandrere vil øke kraftig både her og i andre bydeler. Vi vil få flere bydeler som domineres av innvandrere, spår den pensjonerte pakistaneren.

127 SPRÅK: Bydelen Newham er et av Londons fattigste områder. Her snakkes 127 forskjellige språk. 25 prosent av innbygerne er muslimer.