Russland har verdens største reserver av naturgass og de største oljereservene utenfor OPEC-kartellet.

Ingen er lenger i tvil om at Putin bruker Russlands muskler på energiområdet til å skaffe seg større geopolitisk alburom. Landets eventyrlige energiressurser er i ferm med å bli en maktfaktor som russerne alt har demonstrert at de er villige til å bruke.

Gazprom har overtatt rollen til kjernefysiske stridshoder — som Russlands fremste diplomatiske våpen.

«Tyrannisering»

Både president Vladimir Putin og den statsstyrte giganten Gazprom har den siste tiden truet og advart EU om at de kan koble om gasskranene hvis Europa blokkerer for Gazproms internasjonale ambisjoner. Det gjør russerne vel vitende om at de sitter på energiressurser som også naboene i øst sikler etter. Kina er alt blitt enig med Russland om å bygge en gassrørledning mellom de to landene. Å spille gasshungrige naboer i Europa og Asia ut mot hverandre, er en mulighet Putin vet å utnytte.

Den russiske retorikken og posisjoneringen på det globale energimarkedet har alt utløst en verbal skyttergravskrig mellom Vesten og Russland som verden ikke har sett siden den kalde krigens dager.

USAs visepresident Dick Cheney har anklaget Putin for å drive «tyrannisering» av nabolandene.

— Det tjener ingen legitime interesser når olje og gass blir et verktøy for trusler og utpressing, enten ved å manipulere med forsyningen eller monopolisere transporten av energien, var det klare budskapet fra visepresidenten til ledere for tidligere Sovjet-republikker for et par uker siden.

Honningkrukke

Russland forsøker med gassmonopolet Gazprom i spissen å styrke landets posisjon som energigigant også av kommersielle grunner. Det lukrative og gass-sugne europeiske markedet med mer enn 450 millioner innbyggere er en fristende honningkrukke for den russiske bjørnen.

Den russiske energisektoren har gjennomgått en renasjonalisering, som i virkeligheten innebærer at det er presidenten og hans menn som selv fatter alle viktige beslutninger.

Putin demonstrerte i januar at han er villig til å bruke makten, da han skrudde igjen gasskranene til Ukraina - noe som også rammet deler av forsyningen til europeiske land. Beslutningen sendte sjokkbølger gjennom Europa, ikke bare fordi beslutningen rammet deler av forsyningen til europeiske land. Avgjørelsen avslørte også for all verden EUs sårbarhet på energiområdet, og avhengigheten av russisk gass. En stor del av det europeiske gassforbruket kommer fra Russland. I den europeiske union har man tatt stabil energiforsyning fra Russland som en selvfølge, ja selv under den kalde krigens dager strømmet det gass gjennom jernteppet.

Polsk uro

Ukraina-hendelsen har satt fart i diskusjonen om en felles energipolitikk i EU. Men også her har russerne klart å slå inn en kile som har fått noen til å trekke dystre historiske paralleller:

  • En gassledning direkte fra Russland til Tyskland er et angrep på Polen, i stil med ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin før 2.verdenskrig, hevder den polske regjeringen.

Det voldsomme polske angrepet på de store nabolandene skyldes at gassrørledningen mellom Russland og Tyskland skal gå gjennom Østersjøen, og derfor helt utenom polsk territorium.

Polen krever nå at EU utvikler en energipakt, etter samme solidaritetsprinsipp som NATO hviler på, der alle medlemslandene forplikter seg til å hjelpe hverandre i kriser og konflikter mot en ytre fiende.

Litauens president Valdas Adamkus har fordømt Tysklands støtte til gassledningen. Han har oppfordret til et felles EU-mottrekk mot russiske forsøk på å bruke energiforsyningen til å sikre seg politisk innflytelse i nabolandene.

Global kjempe

Tidligere beveget energiselskapene i det tidligere Sovjetunionen seg aldri utenfor eget territorium. Nå er strategien offensiv. Russerne tenker globalt og forsøker å bytte andeler i olje- og gassfelter mot å få adgang til rørledninger, gassnettverk, havner og forbrukere over hele kloden.

Gazprom har vokst til å bli verdens tredje største selskap, målt etter markedsverdien. Bare ExxonMobil og General Electric er større. Nå tenker Gazprom og Putin globalt. Land som Kina, India og Israel håper å få slukket gasstørsten hos russerne. Men selskapet som alt velter seg i petrodollar, ønsker ifølge New York Times heller å inngå bytteavtaler som sikrer ekspansjon og innpass hos energiforbrukere i USA, Europa og Kina.

  • Gazprom forsøker å få bygge eller bli deltaker i terminaler for flytende naturgass i USA.
  • Et annet statseid oljeselskap, Rosneft, håper å etablere et nett av bensin- og servicestasjoner på det voksende kinesiske markedet.

Gazprom har også snust på muligheten for oppkjøp av det britiske gasselskapet Centrica. Russernes målsetting er å dekke minst 20 prosent av britenes gassetterspørsel de kommende årene.

Disse fremstøtene blir av analytikere oppfattet som uttrykk for Russlands ambisjoner om å bli en supertungvekter i de globale energimarkedene. Målet er å diktere betingelsene til internasjonale oljegiganter og samtidig skaffe seg en infrastruktur som muliggjør innbringende detaljistsalg direkte til forbrukere.

«Nedrig»

Når vestlige selskaper, inkludert Hydro og Statoil, forsøker å skaffe seg gullkantede kontrakter på Shtokman og andre felt som «flyter» av gass og olje, er det ikke så overraskende at russerne selv ønsker å bytte andeler og lisenser mot ekspansjon i Europa, USA og Asia.

President Putin gir europeiske ledere klar beskjed: «Forsøk på å begrense Gazproms aktiviteter i det europeiske marked vil ikke føre til gode resultater. Husk at nasjoner i Asia og Stillehavsregionen utvikler seg med høy hastighet, og at de har bruk for vårt samarbeid».

Den amerikansk-ungarske forretningsmannen Georg Soros ga denne oppsummeringen i et debattinnlegg i Financial Times.

— Europa er avhengig av å få en stor del av sin energiforsyning fra et land som ikke er redd for å bruke sin monopolmakt på en nedrig måte.