Det kan selvsagt være mange aktverdige grunner til at det tok så lang tid før UD fikk samlet seg til å få frem kommentarer fra utenriksminister Jonas Gahr Støre og utviklingsminister Erik Solheim.

På den annen side finnes det tallrike eksempler på at det ikke skal så mye til før det reageres i både det ene eller andre departement før gratulasjonene strømmer på.

Spesielt når det gjelder norske sportsprestasjoner.

RAFTOPRISEN er ikke lenger et lokalt fenomen, den er faktisk blitt en internasjonal vekker — en pris der hederen som blir prisvinneren til del er langt viktigere enn prispengene.

Og det er en pris som retter søkelyset mot det som kanskje er et av de vanskeligste i internasjonal politikk: Menneskerettigheter.

Alle ønsker slutt på diskriminering og undertrykking. Vi er for menneskerettigheter.

Og vi ønsker selvsagt at flest mulig land skal bli som oss. Derfor har vi i økende grad knyttet betingelser til de bilaterale bistandsprosjekter vi yter midler til, både om godt styresett, demokratisering og menneskerettigheter.

I vår langt fra perfekte verden er Raftostiftelsen med sin Thorolf Raftos Minnepris - Raftoprisen - blitt en våken samvittighet. Derfor er den også blitt kontroversiell. Fordi den har tråkket på tærne regimer i land som Norge ønsker å ha et godt forhold til, bl a for å få del i den økonomiske utviklingen i landet.

KINA REAGERTE MED tilnærmet raseri da Rebiya Kadeer fikk prisen i 2004 for sin kamp for uighur-befolkningen i Xinjiang-provinsen i Kina. Og Vietnam fulgte opp to år senere da buddhistmunken Thich Quang Do fikk prisen.

Med protester til den norske regjeringen over denne innblandingen i indre forhold.

Kanskje var dette forklaringen på at norske myndigheter bare var representert på lavt ambassadenivå da prisen til Kadeer ble overlevert i den amerikanske Kongressen i 2005?

DET ER LITEN TVIL OM at utenriksminister og utviklingsminister i sin gratulasjonspressemelding legger vekt på at årets Raftopris ikke skal komme i veien for gode norsk-indiske forbindelser.

Pressemeldingen kan ikke leses på annen måte, der det konkluderes med at «Raftoprisen kan bidra til en ytterligere styrking av forholdet mellom våre to land».

Så vidt vites har ikke den indiske regjeringen så langt kommet med noen protester. Men det er kanskje for å ta brodden av noe man venter skal komme at de to ministerne berømmer indiske myndigheter for å øke kvoter for underprivilegerte grupper i utdanningssystemet. Men de sier ingen ting om at Dalitene, som fikk årets pris, er en tilnærmet utstøtt befolkningsgruppe, der 35,8 prosent av dalitene er nektet adgang til forretningene i landsbyene der de bor.

Det har kanskje noe med diplomati å gjøre?