Elevene i Shanghai har fått nye historiebøker. Når de nå skal lære om historie, er Mao-lære, europeiske revolusjoner og sosialisme nesten borte fra bøkene.

Sosialisme har bare fått et lite kapittel. Kinesisk kommunisme før reform— og åpningspolitikken startet i 1979 er dekket inn med en eneste setning.

Og Mao? Han er bare nevnt en gang, melder New York Times.

Fortsatt henger portrettet av Mao Zedong og ser utover Den himmelske freds plass i Beijing. I årtier har han vært et symbol på et helt land. For noen en glitrende leder. For andre en brutal tyrann.

Gjennom sine handlinger påvirket han samtlige mennesker i verdens mest folkerike nasjon. Alle kinesere har et mer eller mindre bevisst forhold til det som skjedde under Mao, eller etterdønningene av det.

Det store spranget fremover fra 1958 til 1962 var en massiv folkemobilisering som skulle industrialisere landet.

Landbruket ble kollektivisert og tungindustri bygget. Men en enorm tro på at stålproduksjon skulle hente Kina ut av fattigdom, førte etter hvert til at både ploger og private kokekar ble smeltet om til ubrukelig metall.

Både jordbruks- og industriproduksjonen falt drastisk. Det førte igjen til en hungersnød hvor flere titall millioner skal ha dødd.

I Kulturrevolusjonen, som startet i 1966, gikk Mao til angrep på statsapparatet, som han mente var blitt for høyrevridd.

Hvem som helst kunne bli beskyldt for å være kapitalistiske løpegutter, og millioner døde i kaoset som fulgte.

Men det kinesere merker mest av i hverdagen er likevel resultatet av Maos ønske om å øke befolkningen. Hans læresetning «Mange folk gir stor styrke» skapte en befolkningseksplosjon som til slutt førte til at myndighetene slo kontra. Ettbarnspolitikken praktiseres fortsatt.

Ennå finnes det Mao-portretter over hele landet og slagordene hans kan ses på utallige vegger.

Men det er bare rester igjen av den en gang så glødende ideologien. Til og med det kinesiske kommunistpartiet har offisielt kritisert Mao og karakterisert handlingene hans som gale.

På tross av den enorme innvirkningen Mao har hatt på kinesisk historie, er det kanskje konsekvensene av hans død folk setter mest pris på i dag.

For gjennom en revolusjon som har vært langt stillere enn dem han selv tok Kina gjennom, har landet fått et nytt idol: Penger.

Da Mao døde 9. september 1976, banet det veien for politikere med nye tanker. Deng Xiaoping, den mest innflytelsesrike kinesiske politikeren fra slutten av 70-tallet, tok med seg reform- og åpningspolitikken til Kina.

Deretter fulgte en økonomisk vekst verden knapt har sett maken til.

Kina er på mange måter fortsatt et u-land med en enorm og fattig landsbybefolkning. Men siden 1976 har kineserne opplevd en voldsom velstandsøkning som bare ser ut til å fortsette og fortsette. Det siste året vokste den kinesiske økonomien med 10,2 prosent.

En ung student jeg en gang snakket med, sa det tydeligst: «Jeg skulle ønske Mao aldri hadde levd. Da kunne vi vært like rike som dere.»

Deng Xiaoping hylles som helten som ga Maos en gang sterkeste støttespillere - bøndene - mer penger. Og graven til Sun Yatsen, den kinesiske republikkens første president, er bedre besøkt enn Mao-mausoleet.

Ironisk nok er kanskje den viktigste direkte betydningen Mao har for dagens kinesere av kapitalistisk verdi.

Alle som har besøkt Beijing har sett noen av de hundrevis av gateselgerne som løper rundt alle turistattraksjonene i Beijing og vil selge deg Mao-bøker, Mao-bilder, Mao-caps, Mao-pins, Mao-klokke og alt annet som kan smykkes med bildet av ham.

På 30-årsdagen for Maos død, er det bemerkelsesverdig stille i Kina, selv om noen aviser og magasiner har skrevet tilbakeblikk på hans liv ved makten.

Riktignok arrangerer senioruniversitetet og maoisme-akademiet i Kina noen utstillinger og konserter for kvinner over 50 og menn over 55.

Men det er ikke meldt om noen offisiell markering av selve dagen for dødsfallet til personen som en gang var en av verdens mektigste menn.

I dag, på dagen 30 år etter hans død, henger Mao mer ensom enn noensinne over Den himmelske freds plass.

MAO: Dette portrettet av formann Mao Zedong henger nær Folkets store hall i Beijing.