Flemming Rose

Vladimir Sjtjerbin står på kaien og lener seg til motorsykkelen. Det er en gammel traver, en Dnjepr med sidevogn fra 1978. Vladimir og hans hustru Tatjana har tatt turen ned til havnen denne søndag ettermiddagen for å ta imot sine voksne barn. De er kommet med elvebåten fra Samara med to sekker fulle med syltetøyglass i forskjellige størrelser som Vladimir og Tatjana nå skal hjem og fylle med årets høst, tomater, agurker, rips, jordbær, epler, pærer.

— Så kommer de og henter dem og har nok til hele vinteren, forklarer Tatjana, som til daglig jobber i skolekantinen for 1000 rubler (ca. 200 kroner) måneden.

Vladimir er vakt på den lokale bensinstasjonen, og får bare 800 rubler i måneden. Tross en lønn på sultegrensen klager de ikke. De lever nemlig godt av hagen sin. De drar over til markedet i Samara, en by i rivende utvikling og 1,1 millioner innbyggere, med friske grønnsaker to ganger i uken, og en enkelt tur gir mer enn en måneds arbeid på skole og bensinstasjon.

Hele 18 millioner russere lever av sine kjøkkenhager. OM-318 er navnet på elveprammen som tøffer frem og tilbake mellom Rosjdestveno og Samara, en tur på fire kilometer. Salongen er fylt med passasjer til siste plass. Noen får seg en lur. Andre stirrer tomt fremfor seg eller ut på vannet. Der blir ikke snakket stort. Folk sleper på nett, poser og vesker. De skal på besøk hos venner og kjente eller se til sine sommerhus. Det er bitende kaldt på vannet. Kvinnene er pakket inn i tørklær, tykke frakker og skinnluer. Mennene klarer seg med alpelue og skinnjakke.

De morgenfriske i Rosjdestveno har vært på fisketur. Her er forskjellige utgaver av karpe, sandart og gjedder. En mann med ølvom og iført kamuflasjeakke vil forære oss en pose med en bit av dagens fangst. Han råder oss til å ta dem med på en restaurant og få kokken til å tilberede dem.

Vi takker nei. Han ber oss komme tilbake neste år for å gå på jakt.

Volgas betydning for russisk kultur og historie er enorm. Det er den russiske stats vugge, den er et symbol på det store landet, og går til daglig under navnet Matusjka Volga, Moder Volga. De gamle grekerne kalte den Ra, mens tartarene døpte den majestetiske flod Itel.

Med sine 3530 kilometer er Volga Europas største elv. Den strekker seg fra Valdaj i det nordvestlige Russland helt ned til Astrakhan og Kaspihavet, hvor russerne får sin svarte kaviar fra. Langs elvebassenget bor nesten halvparten av Russlands 145 millioner innbyggere. Elven er isfri 200 dager i året. Dens vann består for 60 prosents vedkommende av snø, 30 prosent grunnvann og 10 prosent regn.