CHRISTINA PLETTEN

Han kommer alene.

Laung Ta Kong er 68 år og har slitte furete føtter med brune tånegler som krummer seg over sandalene. Ansiktet er glatt og øynene klare og rolige. Han har sittet på et fly for første gang i sitt liv i dag. Han har en liten veske på ryggen med sine eiendeler; en parasoll mot solen; et myggnett så han kan sove hvor som helst; en skål til mat og almisser. Mer trenger han ikke.

Kong er kommet for å levere den mest sårt trengte krisehjelpen av alt — sjelefred.

Tempelet i Takua Pa er et velment kaos idet Lang Ta Kong vandrer inn gjennom porten. Det hellige stedet som er laget for meditasjon og åndelig ro, er en sydende gryte av liv og død. På huk bak en militær lastebil sitter en gruppe kamuflasjekledde soldater på huk og spiser suppe. Flokker med helsepersonell vandrer frem og tilbake med lik som de henter og bringer fra frysecontainerne. Pårørende surfer intranettet og registrerer DNA i et telt som også fungerer som kafeteria. Like ved siden står den store kremasjonsovnen. Noen sure pressefolk banner og kjefter. Et par hunder og en høne vandrer rundt og ser med store runde øyne på oppstyret fra den gjørmete bakken.

Kong setter seg på en støvete stol. I Thailand vender folk seg til munkene for råd og veiledning i livets vanskelige faser.

— Hva ville du sagt til de norske som har mistet sine kjære? spør vi munken.

— Dette er ikke en vond ting for de døde. De er allerede utvalgte. De er ferdig med sin gjerning her på jorden. Det er vi som fortsatt er her som må slite, svarer han.

Kong er kommet fra tempelet sitt i nærheten av Bangkok for å vise solidaritet med sine brødre, og bistå i arbeidet med å hjelpe de pårørende.

— Jeg hørte om flodbølgen på nyhetene, og bestemte meg for å reise hit for å se om der var noe jeg kunne gjøre, sier han.

Buddhistmunkene i Thailand har båret en tung bør den siste uken. Templene er omgjort til kombinerte likhus og nødsentraler. I tempelet vi besøkte i Khongkhapimuk har munkene jobbet fra seks om morgenen til midnatt med begravelsesritualer og kremering. Til og med novisene har måttet trå til.

I Thailand forventes det at alle unge menn tilbringer en tid som munk. Noen går i tempelet for en uke, andre for opp til tre måneder. De lever etter strenge asketiske regler, spiser kun to måltider på formiddagen og bruker tiden til meditasjon, bønn og buddhistisk lære.

— Uflaks å komme inn som deltidsmunk akkurat nå, sier jeg til tolken Kob.

— Nei. De er veldig heldige, de som er i tempelet nå. De får praktisere den buddhistiske lære, i stedet for å bare lese om den i en bok.

— For munkene er dette normalt. De kan ha frykt og sorg, de er også mennesker, men de vet at døden er noe normalt. Den er lik for alle, enten du kommer fra Thailand eller fra andre siden av jordkloden, sier Kong.

Det finnes mer enn 32.000 templer i Thailand og 420.000 munker. De bor i templene og lever på almisser fra lokalbefolkningen. Det er også munkene som utfører tradisjonelle begravelser. Vanligvis deltar tre-fire munker i en begravelse, der de ber for den døde og hans passasje gjennom dødsriket. I templenes tradisjonelle ovner blir likene brent i tråd med buddhistisk lære: når du forlater livet har du ingenting igjen, ikke engang kroppen din, bare minnene om deg, om det mennesket du engang var og de gode gjerningene du gjorde. Den siste uken har munkene fått hjelp av mer moderne dieselovner som er blitt fraktet til templene for å få unna kremeringen på en mest mulig hygienisk måte.

Ved de tre templene i nærheten av Takua Pha og Khao Lak er 1400 lik blitt oppbevart.

Det har gjort at de fleste munkene har måttet flytte ut på grunn av den sterke lukten og faren for epidemier. Men noen er fortsatt igjen. Kong sier at han gjerne vil besøke sine brødre som oppholder seg i den avstengte delen av tempelet.

Vi blir stoppet av militært helsepersonell, som peker på munkens bare føtter. De kler på ham sjøstøvler, munnbind og hvit frakk. Så følges vi inn i området bak sperringene. Plutselig står vi midt inne i den delen av tempelet der likene ligger fremme for obduksjonsprøver. Laung Ta Kong vandrer omkring, kikker på levningene og arbeidet til patologene med interessert blikk. Ansiktet hans viser aldri vemmelse eller frykt, bare en slags kjærlig nysgjerrighet.

Vi klarer ikke å følge ham helt opp til likene, må stå litt på avstand.

— Hva slags inntrykk gjør dette på deg? Spør vi, når han langt om lenge er ferdig.

Det rolige uttrykket forlater aldri munkens ansikt.

— Det er helt naturlig, sier han.