SAID ABURISH

LASSE ELLEGAARD

SELV OM KRIGEN mot Irak skulle utebli, noe lite tyder på akkurat nå, er det behov for rask og effektiv handling hvis det arabiske Midtøsten skal unngå en kollektiv katastrofe innenfor det nærmeste tiår eller to. Over alt i den arabiske verden råder kaos uten reell utsikt til at funksjonelle samfunn kan etableres ved egen hjelp. Det vil, anslår de fleste eksperter, ta minst en generasjon — og kanskje to eller tre - å etablere økonomisk og politisk stabilitet i rekken av land fra Algerie i vest til Saudi-Arabia, Jemen og Irak i øst. Kun Tunis, Marokko samt noen av de små, oljerike emiratene, klarer seg rimelig stabilt.

De øvrige arabiske regimene, så forskjellige de enn er, har fire ting til felles: n Fravær av folkelig støtte

  • Konstant økonomisk krise
  • Kronisk overbefolkning
  • Politisk stagnasjon i foreldede diktaturer

Hvert enkelt regime rystes av en opposisjon, som stort sett består av islamske fundamentalistiske grupperinger og bevegelser. De avviser sheikers, emirers, kongers og presidenters legitimitet - og befinner seg under jorden. Ikke noe arabisk regime har på noe tidspunkt vært demokratisk valgt, selv om det har vært tilløp i Jordan, Algerie og i noen av de små oljeemirater samt - faktisk - Jemen. Langt de fleste arabiske makthavere er dessuten utenfor etnisk eller religiøs kontakt med sine undersåtter, enten fordi de i sin tid ble innsatt av Vesten, nyter Vestens støtte eller har tatt makten ved militærkupp og/eller etter borgerkriger.

Det gjelder for alle de viktigste statene i området: Egypt, Irak, Syria, Libya, Libanon og Jemen, og det gjelder til en viss grad for oljeemiratene så vel som for Kuwait, Oman og Saudi-Arabia.

I IRAK HERSKER en liten sunni-klikk fra provinsen Tikrit over kurdere og shia-muslimer, som til sammen utgjør 80 prosent av befolkningen på 22-23 millioner.

Huset Saud, et familiedynasti med eget sete i FN, driver Saudi-Arabia som deres private virksomhet med fire millioner gjestearbeidere som hyret hjelp til det grove arbeidet.

Kuwait er ikke særlig annerledes, tross gylne løfter om fornyelse og demokratisering etter befrielsen fra irakisk okkupasjon i 1991. Det første som ble fornyet i Kuwait, var vannkranene av gull på badet til Sabah-familien.

Syria regjeres av en shia-muslimsk sekt, alawittene fra Latakia-provinsen i nord. De utgjør høyst 12-13 prosent av den sunni-dominerte befolkningen. Libanon er ikke en stat, men et etnisk-religiøst kaos, som av samme grunn ikke lar seg regjere.

Egypt har mer enn 30 år etter Gamal Abdel Nassers død i 1970 utviklet seg fra et åpent diktatur med folkelig støtte til et lukket ditto på vestlig bistandshjelp. I Oman og de små emirater, herunder Bahrain og Qatar, er en slags liberalisering underveis. Prosessen er gjort mulig av overskuelige befolkninger med derav følgende god økonomi, men selv på disse stedene er fundamentalistiske grupper en trussel mot de lokale makthavere.

SVÆRT LITE TYDER på at bedring er i sikte, selv om Amr Moussa, generalsekretæren for Den arabiske Liga, så sent som i oktober forsikret om at hans organisasjon står bak de nødvendige reformer. De ble i fjor skissert i FNs særlige rapport om Den arabiske verdens fortredeligheter: diktaturer, kvinneundertrykkelse, overbefolkning, nepotisme og korrupsjon.

Problemet er imidlertid at de færreste arabiske økonomier er i stand til å finansiere demokratiske reformer, som innebærer en spredning av ressurser slik at flere får del i mer. Tvert imot går tendensen i retning av at stadig færre blir rikere mens stadig flere blir fattigere. Ulikhetene mellom rike og fattige økes internt i den arabiske verden, så vel som eksternt med en voksende gjeldsbyrde til Vesten. Det samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) i de i alt 56 medlemslandene av organisasjonen «Islamsk Konferanse» er mindre enn Frankrikes. Det samlede BNP for de 22 medlemmene av Den arabiske Liga ligger under Spanias.

De regjerende har derfor ingen spore til demokratisering. Den vil ramme dem på pungen hvis de i det hele tatt overlever en slik prosess. Den siste arabiske leder som kunne regne med å vinne en folkeavstemning uten at ty til stemmefusk, var Egypts tidligere president Gamal Abdel Nasser. Tvert imot tegner de aktuelle maktelitene i Midtøsten et bilde av en region som de kommende årtier vil falle ytterligere fra hverandre som følge av intern uro med derav følgende terrorisme.

Dette bildet av kaos er en beleilig begrunnelse for USAs nye politikk i Midtøsten. Den tar sikte på å rekonstruere hele regionen etter vestlig, sekulær markedsmodell, en modell som fikk enda en omdreining på skruen da USAs utenriksminister Colin Powell lanserte de såkalte «partnerskapsavtalene» 12. desember. Avtalene er i realiteten et tilbud til de arabiske regimene om amerikansk beskyttelse - eksternt som internt - til gjengjeld for lojalitet.

IDEEN ER IKKE NY. I Ronald Reagans periode utvidet Saudi-Arabia den eksisterende forsvarsavtalen med USA til også å omfatte beskyttelse mot interne fiender. Vesten har lenge visst at problemet i Midtøsten er dobbelt: Å sikre oljen med regenter uten folkelig støtte.

Irak, med verdens nest største påviste oljereserver, er regionens mest iøynefallende eksempel på dette dobbelte problemet: et styre uten legitim eller demokratisk bakgrunn, som er aggressivt utad og undertrykker sin opposisjon innad. Men også et styre med storhetsvanvidd. Derfor kom det på kant med USAs og Vestens geostrategiske interesser. Resultatet var Golfkrigen og 11 års sanksjoner, som Saddam Hussein bruker til å legitimere ytterligere intern undertrykking og verbal aggresjon overfor Israel. Det igjen gir Vesten nye argumenter for å øke det politiske og militære presset i form av sanksjoner, og vil til syvende og sist ende med et nytt militært angrep. Med det resultat at Irak har endt opp som en karikatur av et despoti, bebodd av en svekket og splittet befolkning som er oppdelt i en autonom kurdisk enklave mot nord, en sentralmakt i Bagdad og en shia-majoritet i den sørlige delen, som er under konstant overvåkning.

At USA og Vesten har medansvar - noen vil mene ansvar - for de triste tilstandene i og med at det var Vesten som i sin tid bevæpnet Saddam Hussein, er glemt.

EN GANG FOR IKKE SÅ lenge siden var Irak regionens økonomiske lokomotiv i kraft av en velutdannet befolkning, et velfungerende landbruk, massevis av mineraler og de sprudlende oljeforekomstene. Oljen er billig å utvinne, og reservene i det sentrale Irak er av mange eksperter anslått til å være enda større enn Saudi-Arabias.

Dette Irak var et arabisk foregangsland på områder som teknologi, vitenskap, helse og utdannelse. Den irakiske ledelsen har siden 1920-årene alltid vært både mer sofistikert (og mindre arabisk) enn resten av den arabiske verden. I den første tiden med monarki (til 1958) var alle statsministre, bortsett fra en enkelt, tidligere generaler i det osmanniske imperiums hær.

Da Baath-partiet kom til makten i 1968, ble det etablert et storstilt velferdsprogram med gratis sykepleie, undervisning og sjenerøs finansiering av studier i Vesten for regimets mest skarpe hjerner. Den gang - før 1990 - ble Saddam Hussein sett på som alliert med Vesten, som allerede fra 1975 forsynte ham med både teknologi og råvarer til produksjon av biologiske og kjemiske våpen. De ble brukt mot Iran i 1980-88-krigen, og siden mot kurdere i bl.a. Halabja i 1988. Men festen sluttet da Saddam Hussein, som helt feilaktig antok at han hadde grønt lys fra USA, forgrep seg på Kuwaits olje. USA kunne ikke tolerere at Saudi-Arabias posisjon - det OPEC-medlemmet som dikterte oljeprisen - ble truet.

Så lenge Saddam fungerte som stedfortredende vestlig beskyttelse mot Iran, ble han belønnet. Da han utfordret det saudiske (les: amerikanske) oljeprismonopolet, ble han straffet med krig og sanksjoner, som tok livet av 100.000 og siden en halv million døde barn i tiåret etter.

I DAG ER IRAK KUN en skygge av sin tidligere storhet. Hæren sies å være en femtedel av det tidligere nivået med foreldet utrustning, preget av rask-sammen-prinsippet. Hva som er tilbake av flyvåpenet, er en vits. Og hva som måtte ligge av skjulte masseødeleggelsesvåpen, har - ifølge Scott Ritter, en av de amerikanske FN-våpeninspektører fra 1991-98 - i vidt omfang passert utløpsdatoen. Irak mangler dessuten avfyringsramper til de foreldede Scud-rakettene.

De «ubemannede terrorflyene», som George W. Bush på et tidspunkt henviste til som en massiv trussel, viste seg å være fly til sprøyting av landbruksmarker. Rekkevidden nådde ikke engang til Middelhavet. Hertil kommer de sivile omkostningene med cirka 90 prosent av befolkningen på FN-rasjoner, en korrupt administrasjon og et helsevesen som i beste fall kjører på kvart kraft og mangler medisin og utstyr. Det har ført til at en rekke epidemier, som var utryddet - bl.a. polio og tuberkulose - er kommet tilbake.

Nå risikerer Irak å bli knust enda en gang i en krig de færreste ønsker, men som synes å være uunngåelig. En krig vil uvegerlig påvirke hele regionen negativt, økonomisk som politisk.

«HVORFOR IRAK?», spurte William R. Polk, en tidligere sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus for John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, da han i november holdt en tale på universitetet i Oxford. Et av hans forslag til svar var at et irakisk nederlag blir første skritt i Bush-administrasjonens plan for «amerikansk dominans av verden». Polk henviste til den daværende toppembetsmannen i Pentagon, Paul Wolfowitz' notat fra 1992 om «veiledning i forsvarsplanlegging». Der heter det at USAs oppgave etter Murens fall er «å forhindre enhver rivaliserende supermakt i alle deler av verden».

På Wolfowitz' liste over potensielt farlige makter var Russland, Kina, Japan og Tyskland. Polk konkluderte: «Hvis Irak kan forbindes med despotisme og terror, er det åpnet for væpnet aksjon mot så å si ethvert land, som motsetter seg USA, inklusive Saudi-Arabia, Nord-Korea, Kina og til slutt Russland».

Så hvorfor Irak? Det korte svaret er: 11. september. Det utdypende svaret er: Oljen. Og et mer fyllestgjørende svar er: 11. september, oljen og Israel. At Irak utgjør en konkret militær trussel mot USA, slik George W. Bush påstår, er med William R. Polks ord «latterlig», og selvfølgelig heller ikke årsak til de aktuelle krigstrommene. Hva amerikanerne vil sikre seg, er at Irak heller ikke i overskuelig fremtid blir i stand til å true noen naboer - eller Israel.

KRIGEN MOT IRAK kommer fordi USA vil sikre at Irak ikke alene avvæpnes, men fratas evnen til å ruste opp etter at sanksjonene er lettet. Et sterkt Irak, som er imot amerikansk dominans av Midtøstens oljereserver og en trussel mot staten Israel (som Irak aldri har sluttet fred med), kan ikke tolereres. Saddam skal følgelig fjernes og erstattes av et USA-vennlig regime, som kan sikre oljeprisenes stabilitet på vestlige vilkår. Samt sikre at palestinerne mister sin siste forbundsfelle i den arabiske verden. Det vil gjøre det lettere å tvinge dem til en fredsavtale på israelske vilkår.

Det er i det lys man bør se den amerikanske nølingen med å fremme den såkalte «roadmap to peace», som USA formelt har sluttet seg til, men som utenriksminister Colin Powell reelt forhaler. Irak skal overvinnes først.

Vestens sidegevinster av en krig er andel i gjenoppbyggingen av så vel landet som dets oljeinstallasjoner. USAs sidegevinster er en uskadeliggjøring (?) av Iran, og eliminering av USAs avhengighet av oljereservene i Saudi-Arabia, som USA anser for å være en rugekasse for terrorisme.