KLAUS JUSTSEN Washington DC

Det er samme president, men en ganske annen mann, som etter 11. september har sittet i Det hvite hus.

Terrorangrepene, som snudde opp ned på USAs politiske dagsorden, forvandlet også George Walker Bush for alltid og endret kanskje hans forhold til velgerne i en slik grad at presidenten ikke lider samme skjebne som sin far, som bare fikk en enkelt periode på adressen Pennsylvania Avenue 1600.

De overflatiske endringene er iøynefallende. I løpet av de drøye 15 ukene siden angrepene i New York og Washington er presidentens krøller, som han i motsetning til mange forgjengere aldri farget, blitt mer grå.

Bush fastslår også med stolthet overfor nære medarbeidere at han har kvittet seg med de kiloene han hadde lagt på seg i løpet av våren.

Vekttapet er likevel neppe den vesentligste forklaring på at rynkene i pannen og rundt øynene er blitt dypere.

Forandringene er også hørbare. Presidenten, som snublet over setninger av bare den minste lengde, taler nå fritt fra leveren og ofte uten manuskript, med så få grammatikalske feil at komikerne har måttet gi opp å hente ammunisjon fra den fronten.

Nettopp presidentens språk ses som et av tegnene på at tragedien for 100 dager siden gjorde ham mer ettertenksom og alvorligere.

Presidentens hverdag er uunngåelig blitt forandret. Det er ikke lenger snakk om en innsats på deltid. George W. Bush er i sitt ovale kontor før 7, og mens han tidligere forsvant opp i de private gemakker til en lang frokostpause og aldri var til stede etter 5 om ettermiddagen, brenner det nå lys langt ut på kvelden.

Drømmen om å gjøre den elskede Praerie Chappel Ranch i Crawford til Det hvite hus nr. 2 er også lagt på hyllen inntil videre. Presidentens offisielle landsted Camp David har overtatt en del av ranchens rolle. Her kan Bush få utløp for sin fysiske energi og løpe rundt uten nervøse sikkerhetsvakter i hælene.

De mindre synlige endringer er minst like markante og i en situasjon da terroristene har erklært USA krig, langt viktigere.

Den nye presidentens popularitet var raskt fallende utover våren og sommeren, da økende priser og synkende sysselsetting styrket mange amerikaneres skepsis overfor mannen som med nød og neppe og tvilsomme metoder hadde sluppet inn i Det hvite hus.

Situasjonen ble vanskeligere fordi presidenten brukte det første halve året og en vesentlig del av sin politiske kapital på å presse den store skattereformen gjennom Kongressen. Velgerne betraktet det hele med dyp skepsis og mange amerikanere la ikke skjul på at guvernøren fra Texas tross sin gode forbindelser etter deres mening ikke hadde det som trengtes for å lede verdens eneste supermakt.

Amerikanerne var ikke alene om en slik skepsis. USAs allierte sporet hva de anså som farlige isolasjonistiske tendenser. De klaget samtidig over at løfter om å konsultere i virkeligheten bare betydde at de med et døgns frist ble orientert om hva USA allerede hadde besluttet.

Beslutningen var dessuten truffet uten det ringeste hensyn til at den ville få store konsekvenser for deres økonomi og politiske interesser. For mange europeere var George W. Bush ikke bare ute på dypt vann. Nei, han var i full gang med å drukne.

Forvandlingen kom ikke som et trylleslag. De første kommentarene fra en skole i Florida var ekte Bush. Usammenhengende og uklare. Den etterfølgende tur rundt i landet om bord på Air Force One ble forklart så forvirret at amerikanerne begynte å spørre seg selv om det ikke snarere var visepresident Dick Cheney som sto ved roret.

Første tegn på en vesentlig forandring kom samme kveld med en kort tale fra Det ovale kontor.

Forvandlingen fikk en dramatisk understrekning med taler i National Cathedral og til kongressmedlemmene i løpet av den følgende uken. George W. Bush fremsto som det samlende stabile punktet for amerikanerne. Selv presidentens skarpeste kritikere forstummet.

Selv politiske motstandere har fått respekt for en mann som de inntil terroristene angrep, så på med dårlig skjult forakt.

Det er således ikke lenger noe spørsmål om den rette mannen sitter i Det hvite hus, og det er heller ingen tvil om at han er gjort av det rette stoff.

For presidentens tilhengere er forklaringen på den dramatiske forvandlingen såre enkel. Det er slett ingen forvandling, hevder de. George W. Bush har hele tiden vært en besluttsom og handlekraftig leder, og det har alle andre nå fått øynene opp for.

Mor Barbara sammenfattet denne holdningen med en bemerkning om at hun som mor skulle gitt alt for ikke å måtte se sin sønn håndtere dette forferdelige kapitlet i landets historie. «Som amerikaner gjør det meg derimot lykkelig å vite at denne dyktige og vise mannen sitter i Det hvite hus.»

Kanskje er George W. Bush' forvandling slett ikke så voldsom som den synes. Kanskje er han samme mann bare under helt andre omstendigheter, som passer bedre til hans bakgrunn og evner.

Europeiske ledere har heller ikke lagt skjul på at de har fått respekt for presidenten som var klar til å lytte til dem da den internasjonale koalisjonen skulle settes sammen.

Intet tyder på at britiske Tony Blair har trengt å snakke et alvorsord med den unge Bush, som tilfellet var med forgjengeren Margaret Thatcher.

Under Golfkrigen fortalte hun formanende Bush senior at tiden ikke var inne til å bli myk i knærne.

Fra president Bush har budskapet siden 11. september vært enkelt og klart. Vi har påtatt oss en oppgave, og vi stopper ikke før den er løst med de midler som må vise seg å være nødvendige.

Dermed ikke sagt at George W. Bush kan se frem til en stabil politisk karriere. Stridspunktene med europeerne vil dukke opp igjen. Langs veien vil president Bush bli tvunget til å kaste seg over de politiske problemene som plaget ham før 11. september. Han vil imidlertid kunne gjøre det med større styrke etter å ha slått påstandene om politisk lettvekter til jorden.

Selv det er imidlertid ikke noen garanti for suksess når det skal søkes gjenvalg i november 2004. Da er det 12 år siden amerikanerne «belønnet» presidentens far for seieren i Golfkrigen med å skifte ham ut med Bill Clinton.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Har han vokst med oppgaven, eller er det først nå vi ser den virkelige George W. Bush?