ERIK THOMLE

Akkurat nå er det stille i Bagdad. Meget stille. Men svarte røykskyer velter opp fra bygningene på den andre elvebredden og flammene slår opp mot himmelen. Stadig kraftigere, fordi det ikke er brannvern til å bekjempe dem.

Fotografer angrepet

Kolleger her hadde en teori om at det ville gå enda en natt før Bagdad ble utsatt for det massive angrepet alle visste skulle komme. Av hensyn til den muslimske helligdagen, fredagen.

Teorien holdt altså ikke.

Det begynte med luftalarmer og mer massivt antiluftskyts enn de to foregående kvelder. Så vidt jeg husker var det klokken 20.15. Irakisk tid. Vi er to timer foran norsk tid. Nå har klokken passert 22.

I kveld ble fotografer overfalt av sikkerhetsfolk, da de lå oppe på taket klar til å ta bilder, hvis det skulle komme flere enn de første få rakettene.

I kveld gikk vi kun opp til 12. etasje, som er under renovering, og fant noen plasser på de tomme altanene.

Tiden gikk. Ingen angrep. Kan hende var det bare en nervøs finger som hadde utløst luftalarmen og fått skytterne i luftvernsbatteriene til å trykke på avtrekkeren. Overalt innenfor synsvidde eksploderte lysprosjektilene på himmelen. Byen ligger som alltid badet i lys — som speiler seg i Tigris - og en kollega fra New York begynte å ta bilder av meg med lyshavet fra millioner av lamper som bakgrunn. Bare for hyggens skyld.

Så kom glimtet. I brøkdelen av et sekund var det lyst som i skjærende solskinn.

Ett glimt til. Ett til. Ett til. Det var umulig å telle dem. På rekke slo raketter eller bomber ned noen få hundre meter fra hotellet. En hel gate på den andre siden av elven ble til glimt og røykskyer.

Som nyttårsaften

Nå vet vi at hotellet kan motstå trykket.

For trykkbølgene etter hvert glimt fikk den 18 etasjer høye bygningen til å ryste og rutene i altandøren klirret, mens røyken veltet opp på den motsatte elvebredd.

Ikke bare området overfor oss var mål for nattens første angrep.

Ute i horisonten drønnet de dumpe brakene fra nedslag, og røykskyer steg langsomt til værs ... Jo lenger vekk, jo langsommere ser det ut ... Stadig fôr sporprosjektilene bortover himmelen. Noen ubehagelig tett over hotellets altaner. Hvis skytterne siktet riktig, måtte det bety at rakettene eller bombeflyene hadde kurs mot oss.

20 minutter senere var det hele forbi - nesten. Ute fra omegnen lød stadig spredte, hule drønn. Som nyttårsaften et par timer etter midnatt.

Plutselig lød en eksplosjon fra en av de brennende bygninger på den motsatte elvebredd. Den sprang i luften. Må ha inneholdt sprengstoff, for eksplosjonen kom innenfra. Store deler av taket fløy til værs, vendte rundt og falt som i en vulkan av glør.

Og nå klokken 22.31 begynner det igjen.

Hule drønn lenger vekk fra hotellet, ute mot øst. Denne gang kom bombene før luftvernbatteriene kom i gang, men de svarte øyeblikkelig. Det ble vel til et tjuetall nedslag, og så er det igjen noenlunde stille. En stor, grå røyksky dekker utsynet mot øst.

Nedenfor hotellet blinker og hyler bilene. Tyverialarmene slår seg på av rystelsene. Utrykningssirenen fra en ambulanse overdøver dem. Den kommer borte fra den store grå røykskyen.

Ellers er der igjen stille. Klokken er 22.39.

Aldri smakte en whisky bedre ...

Men tilbake til det første angrepet og oppholdet på altanen oppe i 12. etasje. På de andre mørklagte altanene sto det også journalister og fotografer.

Plutselig lød der rasende irakiske rop.

Sikkerhetsfolkene hadde oppdaget oss.

Denne slags bilder og beretninger må ikke komme ut av landet.

Jeg rakk å stikke det lille amatørkameraet i vesken og komme bort til nødutgangen og trappene ned til min femte etasje, før de nådde vår altan. Vi bruker bare trappene en slik aften. Ingen tør bruke heisen, hvis strømmen plutselig skulle forsvinne.

Om kollegaen fra New York nådde ut - før sikkerhetsfolkene nådde inn, vet jeg ennå ikke. Det var på forhånd avtalt at enhver var seg selv nærmest, uansett hva som skjedde.

Akkurat nå drønner først ett, så enda et jagerfly i lav høyde bort foran hotellet og slipper bomber. Og nå flere fly i lav høyde. Det er første gang vi hører dem som annet enn fjern torden høyt over oss.

Klokken er 22.48.

Pilotene må ha noenlunde visshet for at luftvernbatteriene mer eller mindre er satt ut av spill, skjønt de stadig avfyrer sine smellende granater.

Det kan bli en meget lang natt. Og hva skal man gjøre hjemme i femte etasje etter det første angrepet?

Lenger borte i gangen, på den siden som vender over mot de brennende bygninger, bor noen av de tilreisende menneskeskjoldene og de samles på et av værelsene og kikker over mot røykskyene. Menneskeskjoldene er velforsynte og har flaskene fremme.

Aldri har en stiv whisky vært bedre. Jeg kan til gjengjeld tilby en liten elektrisk kokekanne, så de kan få brennende het og sterk kaffe til drinken. Ikke den sedvanlige lunkne, som en er vant til, med Nescafé rørt ut i vann fra den varme kranen.

Evigunge Pete - han har aldri forlatt 1968 - skåler for den amerikanske imperialismes sammenbrudd.

Andre skåler for Saddam Hussein-regimets sammenbrudd og får like så stor tilslutning. Så braser Mike inn på værelset. Rasende. Og på jakt etter en turistguide.

Han tok sjansen og gikk helt opp på taket. Igjen ble han overfalt. Og verre enn de puffene han fikk: sikkerhetsfolkene røvet hans eneste kamera med opptak av bombene.

Mike er profesjonell fotograf, men er kommet inn på turistvisum og nå må turistguiden skaffe ham utstyret tilbake, mener han.

Redd, ja, men mer rystet

Redd. Ja, kanskje. Men mer rystet. Det er en underlig fornemmelse etter de første glimt, brak og trykkbølger å stå og føle seg sikker - fordi nedslaget er flere hundre meter vekke. Tross drønnene nesten uvirkelig. Det er som teater. Men samtidig kommer frykten.

Frykten for at irakerne i morgen har brutt alle kommunikasjonslinjer ut av landet, så det blir umulig å avlevere stoff hjem ...

Hva som er truffet, kan ingen fortelle her i kveld ... Men broene over Tigris står stadig uskadet, så langt vi kan se, og verken strømmen eller vannet er forsvunnet.

For sikkerhets skyld ligger Maclight-lommelykten ikke på sin sedvanlige plass ved siden av sengen, men helt innenfor rekkevidde.

23.12 Luftalarmene hyler igjen. Ingen luftvernild. Blind alarm, kan hende.

Sirenene hyler flere ganger, og dumpe drønn fra bomber og luftvernsgranater lyder ute over andre deler av Bagdad.

Det må være tid for kveldsmat. En bløt bolle fra frokostbuffeen, et hardkokt egg fra frokostbordet for tre dager siden og en klatt smøreost. Skyllet ned med Pepsi.

Drønnene fortsetter, men vi kan intet se, og lyshavet fra gatelys og vinduer dekker stadig helt ut i horisonten.

Kun spredte drønn langt vekke - og det må være sengetid.

5.30. Det ble til to timers søvn. Et eller annet har vekket meg, for jeg er våken da to nedslag ryster hotellet. Ikke noe å se på denne siden.

Det blir til en time mer søvn.