Afghanerpelsen var høyeste hippiemote i 70-årene, ikke bare på grunn av det varme saueskinnsfôret, men vel så mye fordi den fremstod som et fint stykke kunsthåndverk med sine orientalske broderier. Den var dessuten relativt billig, men ble også raskt slitt og kassert hvis den ikke ble jevnlig vedlikeholdt. Kanskje var det grunnen til at den ganske kjapt gikk av moten.

Den nye afghanske forfatningen synes umiddelbart å ha både kvaliteter og svakheter til felles med pelsen. Den kan, hvis dens mønstrete kompromisser vedlikeholdes med omhu, varme det afghanske demokratieksperimentet i en kald tid. Men den kan også falle fra hverandre ved den første tråd der brister i broderiet — og dermed er landet tilbake til det politiske og etniske kaoset forfatningen skal gjør kål på.

Under hyllesttalene fra FNs spesialutsending Lakhdar Brahimi, USAs ambassadør Zalmay Khalilzad og president George W. Bush, som hilste den nye forfatningen velkommen sammen med diplomater og observatører da den ble vedtatt søndag, lurer nervøsiteten. For hvordan kan noen republikk regjeres når den angivelig er demokratisk, men ikke kan treffe beslutninger i strid med Koranen? Dette og liknende spørsmål, som f.eks. kvinnenes 25 prosents representasjon i det nye Underhuset, inviterer til politisk strid og i siste instans parlamentarisk lammelse.

De 502 delegatene fra hele Afghanistan, som gjennom tre uker forhandlet i en atmosfære av «både overtalelse og armvridning», som korrespondenten fra The New York Times skriver, var på forhånd ikke enige om spesielt mye da de godkjente forfatningens endelige ordlyd i et telt ved Kabuls polytekniske skole. Men de var enige om at en kompromissforfatning er bedre enn ingen forfatning, spesielt nå når Taliban igjen er en både militær og politisk trussel, som reelt kontrollerer store landområder.

Den pashtunske presidenten Hamid Karzai, som ble innsatt av amerikanerne etter Taliban-styrets nederlag for to år siden, hadde på forhånd krevd en sterk sentralmakt med vidtgående fullmakter til presidentembetet. Han fikk ikke sin vilje hele veien, men måtte bl.a. bøye seg for kravet om to offisielle språk. Utover hans eget pashtu, som snakkes av mer enn halvparten av befolkningen, også dari, en avart av persisk som snakkes i vest og nord.

Parlamentets to kamre får vetorett ved utnevnelser til topposter og en rett til å anke større politiske beslutninger til den afghanske høyesterett, dominert av islamske fundamentalister. Til gjengjeld ser det ut til at Hamid Karzai i det store og hele bevarer kontrollen med den hæren som etableres med NATO-bistand under tyrkisk ledelse. Dens første oppgave blir å avvæpne milits som stadig har kontrollen ute i provinsene, og som anslagsmessig teller 100.000 mann under våpen.

Forfatningens egentlige problem er imidlertid snarere at den synes for moderne for det på alle måter utarmete og tilbakestående landet.

I Afghanistan er makten stadig plassert i geværløp, ikke i møterom. Og selv om det lød vakkert da den amerikanske ambassadøren, eksil-afghaneren Zalmay Khalilzad, kalte forfatningen for «den mest opplyste forfatningen i den islamske verden», er den stadig mer papir enn realitet.

Store etniske grupper og klaner som usbekerne og turkmenerne, har fått en rekke innrømmelser på krav om kulturell autonomi, men om det vil føre til splittelse eller samling kan kun tiden vise. De historiske erfaringene peker på splittelse. Men som en delegat fra den pashtunske hovedbyen, Kandahar - Taliban-bevegelsens senter - sa det: «Vi ble tvunget til å akseptere kompromissene (bl.a. at pashtu ikke er eneste offisielle språk), vi har spist gift, men vi spiser det for landets enhet».

Som nå skal holdes sammen i et sinnrikt broderi.