Resultatene fra Demokratenes primærvalg og partimøter tirsdag, viser nå at den videre prosess dreier seg om en ting:

Hvem kan slå George W. Bush?

JOHN KERRY har uten tvil fått økt troverdighet. Ser vi på tallene er det imidlertid et løft også for John Edwards som er verd å merke seg.

For Edwards er med videre. Han gjorde som han sa han måtte: Vinne fødestaten Sør-Carolina. Nå sier han at han skal gi Kerry kamp til døren om hvem som skal være Demokratenes førstemann.

Med seier i fem av syv stater tirsdag — faktisk bedre enn de siste meningsmålingene antydet - har John Kerry tatt et viktig skritt mot å sikre nominasjonen på landsmøtet i Boston i slutten av juli.

Men det gjenstår fortsatt en lang kvalifiseringsrunde for å bli med i finaleheatet. Kerry har fortsatt ikke sikret seg mer enn ca. ti prosent av de delegatene han trenger for å ha nominasjonen i baklommen. Og det er dem det dreier seg om.

Noe ikke minst den tidligere Vermont-guvernøren Howard Dean understreker, mens han danser med lakser i fiskehallen i Seattle i et forsøk på å sjarmere innbyggerne i delstaten Washington. Han gir tilsynelatende blanke blaffen i det som skjer lenger sør og peker mot oppgjørets dag mange uker frem i tid.

MEN NEPPE HAR Deans miserable resultater fra Mini-supertirsdag utelukkende å gjøre med at han i stor grad har valgt å overse sørstatene.

Minst like å mye har det å gjøre med det «hellige oppdrag» mange Demokrat-velgere mener de har ved årets valg:

Å jage George W. Bush fra Det hvite hus.

Howard Dean var i utgangspunktet et friskt pust som samlet stor oppmerksomhet og oppslutning.

Helt til alvoret kom.

Og med sin «tungetale» etter braknederlaget i Iowa, «messet» han seg høyst sannsynlig ut av diskusjonene om hvem som er best egnet til å fjerne Bush fra 1600 Pennsylvania Avenue.

Fasit for Howard Dean til nå er 0-9 i primærvalgene.

Al Gores visepresidentkandidat fra 2000, Joe Lieberman, var rask med å erkjenne nederlaget tirsdag. Han har trukket seg, kanskje ikke så uventet etter en heller halvhjertet innsats så å si fra dag én. Kanskje Lieberman egentlig aldri ønsket å stille opp, men gjorde det som en slags plikt overfor dem som støttet ham for fire år siden.

Uansett - han virket svært lettet da han hadde kunngjort at for ham var det nå slutt.

DEN TIDLIGERE generalen Wesley Clark har beveget seg nærmest på hjemmebane foran tirsdagen.

Uttellingen var som ventet, kanskje i svakeste laget i Oklahoma der John Kerry gjorde en langt bedre figur enn forutsagt. Kerry viste vel her at han rir på en medgangsbølge - en vinnertype som kan komme til å få mye «gratis» i tiden fremover i et land der kommentatorene har omtrent det samme forhold til valgstatistikk som baseballresultater.

Og skal vi tro den statistikken har Kerry nominasjonen inne - ingen som har vunnet Missouri, bortsett fra én, har unngått å bli den endelige presidentkandidaten.

JOHN EDWARDS har signalisert at han ikke jakter på nominasjon som visepresidentkandidat.

Han er med for å vinne.

Og er altså tilsynelatende ikke så opptatt av snakk og skriverier om «drømmevalgseddel».

Selv om «John & John» er blitt et begrep.

Når en presidentkandidat skal velge sin makker, teller selvsagt med at visepresidentkandidaten skal tilføre presidentkandidaten økte muligheter til å vinne. Dermed kommer både geografi og politikk inn i bildet. Kandidatene kan ikke komme fra samme region, og de bør ikke være for ulike - eller like - politisk.

Kjønn teller ikke.

Eller rettere, bare en gang har det vært aktuelt. I 1984. Da en rekke navn ble «kastet opp i luften» før Geraldine Ferraro ble valgt som makker for Walter Mondale.

Siden er det ingen som har tatt sjansen, selv om det har vært fablet om både den ene og den andre. Og der Hillary Clinton kommer til å bli medienominert i all fremtid inntil hun ikke rører på seg lenger.

Kanskje det beste John Kerry kan gjøre - om han skulle få muligheten - er å ønske seg en kvinnelig demokratisk guvernør fra en av sørstatene.