Få visste hvor mye som virkelig sto på spill da væpnede menn en sen ettermiddag i mars kjørte opp foran en britisk kaserne i Massereene i Nord-Irland og skjøt og drepte to soldater på kloss hold og såret to pizzabud alvorlig.

Ville legge ned våpnene

Bak kulissene hadde lojalistiske, paramilitære grupper i lengre tid arbeidet mot å legge ned våpnene.

Det gjorde den katolsk baserte undergrunnshæren IRA (Irish Republican Army) , den andre siden i den mangeårige nordirske konflikten, offisielt allerede i 2005. Et lignende skritt fra de protestantiske gruppene ville være en gavepakke til freden, fordi det ville sende et utvetydig signal om at de dominerende gruppene i kampen nå var enige om aldri å vende tilbake til tiden da man snakket med hverandre med blod, bomber og kuler. På 40 år drepte de probritiske gruppene nesten 1000 mennesker, de fleste katolikker.

Nedskytingen utenfor kasernen, som utbryterfraksjonen Real IRA tok skylden for, fikk de lojalistiske gruppene til å legge planene på is. Det hjalp ikke da en annen utbryterfraksjon, Continuity IRA, to dager senere skjøt en politimann på åpen gate i et nøye planlagt bakholdsangrep i Craigavon. Det fikk en ny, spent stemning til å spre seg. Hvem var neste mål?

McGuinness grep inn

Man fryktet at den sekteriske volden ville blusse opp igjen. Flere steder gikk folk ut på gaten i protest. Viseførsteministeren i Nord-Irlands historiske samarbeidsregjering, Martin McGuinness fra Sinn Féin – den politiske fløyen av IRA – sto skulder ved skulder med sin tidligere dødsfiende, førsteminister Peter Robinson fra det protestantiske Democratic Unionist Party (DUP) og kalte IRA-fraksjonene for «forrædere av folkets håp og drømmer».

Definitivt

Sist helg ble det klart at de nådeløse angrepene heller ikke var nok til å stanse lojalistenes gode ambisjoner.

Etter å ha fått regjeringens garanti for at politiet ville jakte medlemmene av utbryterfraksjonene og stille dem til ansvar, fant lojalistene planene frem fra dypfryseren og lørdag meldte de tre gruppene – Ulster Volunteer Force (UVF), the Red Hand Com-mando (RHC) og the Ulster Defence Association (UDA) – at de nå definitivt, 15 år etter starten av fredsprosessen, legger ned våpnene.

– Lederne av UVF og RHC bekrefter at de har gjennomført en total avvæpning, sa en umaskert, middelaldrende mann i dress på vegne av de to gruppene på en felles pressekonferanse i et tettpakket lokale på Newtonards Road øst i Belfast.

Blant tilhørerne var det mange som under uroen satt fengslet for terrorhandlinger. Mange av dem ble løslatt som en del av fredsavtalen. Deres tilstedeværelse viste at de støttet avvæpningen, som er bevitnet av uavhengige personer.

90 minutter senere, litt lenger nede i gaten, sa UDA at de var i ferd med å gjøre det samme.

Og hvorfor er det så viktig? De lojalistiske gruppene har tross alt lenge mer eller mindre sittet på sine våpen, og det er lenge siden den nordirske konflikten pågikk for fullt.

«Slutten på slutten»

Viktig er det, ifølge den katolske presten Chris Hudson, som fungerte som informasjonskanal mellom den største lojalistgrup-pen, UVF, og den irske regjeringen, fordi det markerer «slutten på slutten av konflikten».

– De er på rasjonelt vis kommet til at kampen er over, sa han til BBC Radio4 og avviste at skjedde fordi Nord-Irland-minister Shaun Woodward hadde gitt gruppene en deadline for å innlevere sine våpen i august.

Deretter ville politiet bli satt på dem.

Les om eit nordirsk mirakel

Kriminalitet

Tidligere hevdet de protestantiske gruppene at trengte våpnene til beskyttelse, selv om de allerede i 1994 oppfordret til våpenhvile. Men det handlet i like stor grad om at gruppene de siste årene vendte seg mot hverandre, noe som førte til blodige oppgjør. Fremfor å involvere seg i den politiske prosessen slo tidligere aktive inn på en kriminell løpebane som narkosmuglere, lånehaier og pengeutpressere.

Denne utviklingen ble forsterket av at de protestantiske arbeiderklassene økonomisk var taperne i fredsprosessen. Det var i hvert fall konklusjonen til studenter fra universitetet i Belfast i fjorårets rapport «Hvem er vinnerne og taperne». I de hardest rammede områdene er det stadig fare for at en spirende misnøye kan bli plattform for ny, sekterisk vold. Derfor advarte Chris Hudson også om at det er nødvendig at regjeringen fokuserer på disse kvartalene og river unge ut av fattigdommen.

Fortsatt skille

Tross freden lever katolikker og protestanter nemlig stadig mer eller mindre atskilt i forskjellige bydeler og sender barna til for-skjellige skoler. Som den nordirske frilansjournalisten David McKittrick konkluderer, er fredsprosessen langt fra perfekt:

– Men det er som om folk har tatt en felles beslutning om at uansett hvor ille de siste utbryterfraksjonene oppfører seg, har de nå startet et nytt kapitel og ønsker ikke å vende tilbake til fortiden.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

SISTE SLAGET? Kanskje var det ved kasernen ved Massareene Barracks siste slaget sto i Nord-Irland-konflikten. Men ofrene er ikke glemt.
FREDELIG MARSJ: Oransjeordenen på sin årlige marsj gjennom Vest-Belfast. I år var det lite politioppbud og fred over marsjen.