INGEBORG ELIASSEN

Politimannen ga seg for pressekortet og viftet Bergens Tidende videre mot den amerikanske basen. Men noen hundre meter videre innover grusveien i industriområdet, stoppet ferden brått da to tyrkiske soldater hoppet ut foran bilen: — Her er det forbudt å kjøre. Amerikanerne vil ikke ha journalister her, fastslo de og fulgte den gule drosjen med øynene ut av området.

Dette var BTs andre forsøk i går på å nå frem til en av de ni basene som amerikanerne ifølge tyrkisk presse har fått uoffisiell tyrkisk tillatelse til å etablere i det kurdiskdominerte sørøst-Tyrkia, fra Middelhavet og innover langs grensen til Syria og Irak. Det er gjennom dette herjete området at USA vil angripe Irak for å kunne gå mot Bagdad både fra sør og fra nord.

I Mardin ligger to av basene. Forsøket på å komme nær den andre, endte som det første: Tyrkiske militære opptrådte som avvisende vakter for amerikanerne og var ikke interessert i diskusjoner.

Politisk floke

Amerikanerne vil ha inntil 62.000 soldater inn i Tyrkia til et angrep på Irak, men har ennå ikke papirene i orden for å kunne kalle dem inn fra Tyskland eller hvor de måtte være. Det er ikke fordi USA ikke har prøvd: Med den tyrkiske regjeringen var avtalen i havn mot en kompensasjon på mellom 20 og 30 milliarder dollar og grønt lys for den tyrkiske hæren til å følge etter amerikanerne inn i Nord-Irak, der de for all del vil unngå en kurdisk stat. Men vanlige tyrkere er generelt sterkt imot krig, og i parlamentet stemte dermed også regjeringspartiets folk av hjertens lyst og uten partipisk da avtalen skulle godkjennes 1. mars. Dermed ble flertallet for lite til å være gyldig. Siden har det vært regjeringsskifte, og i parlamentet har det til USAs store frustrasjon ikke skjedd noen ting.

Heller ikke i går. Amerikanernes håp om en ny avstemning i helgen brast da statsminister Tayyip Erdogan ifølge BBC slo fast at en snarlig avgjørelse i parlamentet var utelukket. - Dette er ikke på dagsordenen nå, sa Erdogan om det ekstraordinære parlamentsmøtet i helgen. Det blir trolig ikke ny avstemning før etter 23. mars, når den nye regjeringen har fått sitt tillitsvotum, tipper en informert kilde i Ankara. Det vil USA kanskje ikke vente på. - De kan komme til å starte uten Tyrkia. En krig har flere faser, sier kilden.

Men tiden kan være i ferd med å renne ut for tyrkerne ...

Gjør alt klart

Kampsoldatene får offisielt ikke komme til Tyrkia uten det problematiske vedtaket. Personellet og utstyret som er fraktet inn de siste ukene, er offisielt ledd i en oppgradering av baser i området; ikke invasjonens fortropp. Dette er det ingen som tror på. Ifølge en amerikansk kilde gjør USA klar alle baser og alt utstyr til et angrep; så er det bare å fly inn soldatene til slutt. Hvor mange soldater som er her allerede, vet heller ikke lokalbefolkningen.

— De er på basen, vi ser dem ikke i byen, sier en seksbarnsfar som mener det kan være farlig for ham å si navnet sitt. Han er lastebilsjåfør uten fast jobb siden FN-sanksjonene ble innført mot Irak for 12 år siden og det ble slutt på å kjøre matvarer til Irak og olje tilbake til Tyrkia. I stedet sitter han og kompisene og fikler med bønnekjeder og mobiltelefoner på café. - 300 arbeidere herfra har fått jobb på basene. Jeg søkte også, sier mannen, som i motsetning til nesten alle andre BT har snakket med i området, ønsker US Army velkommen.

— Det har vært økonomisk krise her siden FN-boikotten ble innført. Det er Saddam Husseins skyld, erklærer han.

Riksveien fra Mardin mot Irak er snorrett og ligger i et paddeflatt, vårgrønt landskap. På venstre side reiser tyrkiske fjellkjeder seg i horisonten. Ut til høyre ligger grensen mot Syria; noen steder med piggtrådgjerde og minelagt grensefelt med vakttårn helt inntil veien. 21 mil rett frem ligger Irak.

Tause amerikanere

Amerikanerne er også i neste by, Nusaybin, hevder lokalbefolkningen. I utkanten finner BT et område med nye, tomme industrilokaler. Det er fullt av gravemaskiner og tyrkiske arbeidsfolk i full sving med å flytte masse og rulle ut fuktsperrer. Et amerikansk prosjekt, sier de. En Opel Frontera med sotete vinduer svinger inn på området. Amerikanerne, peker bygningsarbeideren. Men de sivilkledde amerikanerne vil ikke snakke med pressen. De vifter bort BT og sender en tyrkisk guide for å gi beskjed i klartekst.

På bensinstasjonen på neste haug vet de mer. - Amerikanerne har leid lokalene og bygger lagerplass. Arbeidet begynte for en uke siden og skulle være ferdig på ti dager, sier eieren.

Langs riksveien har folk sett saker og ting: - Det går trailere med utstyr og busser med amerikanske soldater forbi her hver dag, noen ganger en, noen ganger to om dagen, sier en solsvidd kar som står i veikanten ved en landsby. Kameraten nikker.

Landsbyen Kalehi ligger som en borg på et fjell over Nusaybin. Mellom de stupbratte stigene folk klatrer i for å komme inn i husene sine her, er krigen noe de hører om på tv. De vil ikke ha den. - Vi er redde for at Saddam skal bruke kjemiske våpen mot oss fordi Tyrkia kommer til å være med på krigen. Hadde vi kunnet, så ville vi reist herfra og til Diyarbakir. Men vi har ikke penger til det, sier Felenez Cakir mens sauene breker nede i dalen.

Så lenge solen ennå skinte blidt og sterkt over grenseområdet i går, så BT ingen tegn til amerikansk militærtransport. Men i kveldsmørket noen timer etter, var det skjedd noe langs veien mellom Mardin og grensen: Ved en tyrkisk militærbase sto en lang rekke trailere, flere av dem med kanoner synlig i lasten. Tyrkisk eller amerikansk utstyr? - Trailerskiltene er fra Iskenderun, havnebyen der de amerikanske hangarskipene ligger og venter på å losse, sa en lokal kilde til BT.

LAGERPLASS: Det graves og jobbes på et tomt industriområde i utkanten av Nusaybin. Verken BT eller et fransk tv-team fikk noe ut av en billast med sivile amerikanere på stedet. <br/>Foto: Oddleiv Apneseth