I en liten butikk på Oljeberget i det arabiske Øst-Jerusalem hang i flere år et lite, utrevet avisbilde av Saddam Hussein, hengt opp med en tegnestift på en hylle ved kasseapparatet så eieren var helt sikker på at kundene hans så det.

Om det er der i dag, vites ikke i skrivende stund. Men det er sannsynlig.

Kjøpmannen var nemlig ikke svoren tilhenger av Saddam Hussein som irakisk president og despot. Han var ikke for Kuwaits annektering, ikke for giftgass mot irakiske kurdere, ikke for massakrer på politiske, etniske og religiøse motstandere. Han var imot noe helt annet, og ved å ha Saddam i sin butikk, sendte han et signal. For ham var Saddam symbol på sinnet over å være okkupert av en fremmed makt, støttet av en fremmed supermakt.

Det er derfor ikke tilfeldig at det bare var palestinere som reagerte aktivt på fangingen av den irakiske eksdiktatoren. Men selv i Gaza kunne en demonstrasjon for Saddam ikke samle mye over hundre deltakere — saken synes i all sin enkelhet å være at 99 av 100 arabere er likeglade med ydmykelsen av mannen i jordhulen.

Arabiske nasjonalister hadde gjerne sett at Saddam var blitt tatt av sine landsmenn - uansett hva det hadde medført av mishandling før og etter et forutsigbart drap. Nå var det altså amerikanerne som trakk en skjeggete bums opp av et hull.

Og hvis det har hatt noen virkning, er det den at irakerne enda en gang er blitt minnet på at USA er allmektig, og at det ikke lar seg endre.

Men det har de visst siden 1991 - ikke så mye fordi de tapte en krig, men fordi de siden måtte leve på et hittil ukjent eksistensminimum, fremkalt av de FN-sanksjonene som spesielt USA og Storbritannia fastholdt helt til det endelige militære slag ble rettet mot deres stat og dens selvbestaltede president.

Hadde situasjonen sett annerledes ut hvis Saddam hadde holdt sitt løfte til det irakiske folk om at han aldri ville tas i live? Svaret er ja, i hvert fall på det mentale plan. Når Saddam i en periode kunne hevde en viss status som symbol i den øvrige arabiske verden, var det på grunn av hans rolle som lederen som trosset Vesten. At den rollen bygde på en løgnaktig myte, er en annen historie - Vesten sørget selv for at den ble selvoppfyllende.

Og hadde han valgt å dø som helt fremfor å overleve som kujon, hadde han massert restene av den arabiske selvfølelsen. Men han trodde til det siste, da han ble hevet opp fra hullet, at han kunne handle med Vesten. Forhandle ville han også så sent som tre-fire dager før invasjonen, hvor han tilbød større innrømmelser enn selv Det hvite hus hadde krevd. Han var faktisk besatt av å behage Vesten, som han hadde gjort store forretningen med inntil 1990, og derfor gjorde han ikke sitt folk den tjenesten det ville være å dø som martyr.

Men poenget er at de færreste irakere - og arabere - forventet det av ham. Det vi ser på gatene i de arabiske hovedstedene i dag er skuldertrekk som forteller om ergrelse over enda en arabisk ydmykelse, ikke sorg over en leder som sviktet.

Saddam var ikke elsket av sitt folk ut over de gruppene som profitterte på hans splitt- og herskpolitikk, og som er konsentrert omkring Bagdad-Tikrit-Samarra-trekanten. Ei heller respektert, som tilfellet var med kollegaen i Syria, Hafez Al-Assad, som definitivt ikke var bløthjertet.

Den irakiske diktatoren regjerte ut fra det romerske keiser-motto: «Det gjør ikke noe om de hater meg, bare de frykter meg». Men da ingen lenger behøvde å frykte ham, overga han seg uten kamp.

Han hadde et brennende ønske om å være en leder for hele den arabiske verden, og var vel respektert i en periode i 1980-årene. Men han ble aldri en Nasser som ble fulgt til graven av millioner i hele den arabiske verden. Og han er ikke en leder for de selvmordsbomberne som gjør den irakiske hverdagen stadig mer usikker. De er der med eller uten Saddam, og de er der fordi USA har begått de fleste av de feil som var mulige.

Ikke bare ble hær og byråkrati sparket med et pennestrøk, noe amerikanerne har erkjent var en feil. Også privatiserings-programmet som vil avskaffe prinsippene for velferdsstaten ses på av de fleste irakere som en sosial massegrav. I tillegg kommer noe The New York Times skrev nylig, at amerikanerne nå oppfører seg som israelere. Hele landsbyer gjerdes inne av piggtråd, geriljamistenktes hus sprenges i luften og deres familiemedlemmer holdes som gisler.

Den ydmykelsen - at irakere behandles som palestinere - er større for det selvbevisste folk enn at deres tidligere president endte som hulemann.