ATLE M. SKJÆRSTAD

Men kan hende er virkeligheten at komiteen har gjort et radikalt grep som på sikt øker prestisjen til det som kanskje allerede er verdens mest prestisjefylte utmerkelse.

WANGARI MAATHAI henter i dag Fredsprisen for, som komiteen sier i sin begrunnelse, «sitt bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred».

Hun har altså ikke bare plantet trær, en aktivitet som ifølge noen knapt er Treplantingprisen — om den finnes - verdig.

Og hun avslørte på Nobelkomiteens pressekonferanse torsdag en kraft og et engasjement på en rekke områder, som i aller høyeste grad er en Fredsprisvinner verdig.

Begrepet «bærekraftig utvikling» vil for all fremtid være knyttet til Norge, ikke minst til vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Som formann i FN-kommisjonen om miljø og utvikling, på folkemunne Gro-kommisjonen, satte hun begrepet på den internasjonale dagsordenen.

Maathai går et skritt videre:

— Uten fred, ingen utvikling. Det er umulig å utnytte naturressursene bærekraftig når det ikke er fred og utvikling, sa hun på pressekonferansen torsdag med spesiell henvisning til Irak og resten av Midtøsten.

PÅ PRESSEKONFERANSEN ble Wangari Maathai utesket sitt syn på terror og arbeidet for å bekjempe terrortrusselen.

— I Kenya vet vi hva terror betyr, vi har hatt vår andel av terrorangrep. Og vi har erfart at det er ikke noen løsning å forsøke å løse kampen mot terror med våpen. Det må finnes andre måter å løse dette problemet på, svarte hun blant annet.

Noen forslag til hvordan terroren skal bekjempes uten våpen hadde hun ikke der og da. Det er kanskje ikke så viktig. Viktigere er det at hun fikk understreket at det først og fremst er de uskyldige som lider i kampen mot terror - både i aksjoner og motaksjoner.

Og det at en Fredsprisvinner bruker den autoritet som prisen unektelig gir til å etterlyse alternativene til den oppleste og vedtatte sannhet om at det onde må bekjempes med ondt.

HUN ER STOLT over å være den første afrikanske kvinne som mottar Nobels fredspris.

Og hun håper at tildelingen skal bli en inspirasjon for afrikanske kvinner slik at de forstår at de har noe å strekke seg etter, at de har alle muligheter om de setter seg mål.

Indirekte sa hun at den afrikanske kvinnen er undertrykt, når hun påpekte at om den afrikanske kvinnen benytter sine muligheter, så vil det kanskje få de afrikanske mennene til å lure på hva som traff dem.

SÅ VAR DET dette med treplantingen da.

Det er enighet om at fremtidens konflikter, i land og mellom land, kan komme til, i enda større grad enn i dag, å dreie seg om ressurser. Kanskje først og fremst mat.

Trær og skog kan være konfliktforebyggende.

For uten trær blir det ingen dyrkbar jord. Uten dyrkbar jord blir det ikke noe jordbruk. Uten jordbruk blir det ikke mat, og uten mat blir det krig.

Det er som den sveitsiske barnepsykiateren Alice Miller sa det i boken «I begynnelsen var oppdragelsen ...»:

«De virkelig store sammenhengene i livet er så veldig vanskelige å få øye på, fordi de er så enkle».

Det må være slike tankeganger Nobelkomiteen - med 53-åringen Kaci Kullmann Five som yngste medlem - har latt seg inspirere av i jakten på en verdig prisvinner.

Derfor er kanskje også Wangari Maathai oppfattet som kontroversiell. Ikke bare fordi hun har snublet i uttalelser om HIV/Aids og afrikansk urbefolkning. Men fordi hennes budskap er enkelt.

Hun avslørte seg på pressekonferansen som en verdig - og ydmyk - fredsprismottager.

MØTTE PRESSEN: Wangari Maathai på vei til pressekonferansen i går sammen med Nobelinstituttets direktør, Geir Lundestad. I dag mottar hun Nobels fredspris.<p/> FOTO: HÅVARD BJELLAND