José Solabarrieta Bengoechea (ugift, 41) og Manuel Vasquez-Martin (gift, uten barn, 49) var to av de fire fiskerne som omkom da båten de var i ble rent i senk av Bow Eagle natt til mandag. Begge kom fra den lille baskiske byen Ondárroa en times kjøretur nordøst for Bilbao.

I går ble de minnet og vist den siste ære. Med kraftfull sang og stille bønn under de høye hvelvingene i den 540 år gamle kirken, Santa Maria, fikk et prøvet folk nok en gang brynt sin egen stahet mot dødens uovervinnelighet. For her innerst i Biskayabukten har de lært seg å ta farvel, for så å gå videre. Hvert eneste år er det noen herfra som dør på havet, men sjelden så brutalt og meningsløst som det opplevdes denne gangen.

Medmenneskelighet?

— Døden er vond nok som den er, men smerten er desto større når den kommer så brått og så brutalt, sa presten, José Maria Rementeria Parrioco i en minnestund som ble holdt dels på baskisk, dels på spansk.

Han mante til samhold og medmenneskelighet i en tid med stadig mer egoisme og individualisme, og antydet i sin tale at døden som rammet denne gangen kanskje gjorde det nettopp som et resultat av mangel på solidaritet og medmenneskelighet.

Et sted mellom 1500 og 2000 mennesker fylte kirken ved bredden av elven Artibai til randen. Byen har knapt 11.000 innbyggere, og rundt 1000 av dem er fiskere, så kunnskapen om livets skjørhet og forgjengelighet utdeles tidlig.

Men døden blir likevel aldri rutine, og smerten over å miste sine nærmeste kan man ikke trene seg til å takle. Gamle fiskere som sikkert selv har sett døden i øynene, kvinner som vet hvordan det er å vente i uvisshet, sønner og døtre samlet seg i medfølelse og sympati. I bønn for enda en ung enke, til trøst for enda en trøstesløs mor.

Havet tar

I går var det bare sorg og savn og himmelropende meningsløshet over en død som rammet så rått, så vilkårlig og så urettferdig. Havet gir stadig mindre, men det fortsetter å ta, og summingen fra menigheten under den monumentale altertavlen lød stundom nettopp som dønningene som dovent, men kraftfullt slår mot strendene og klippene langs denne forrevne og dramatiske delen av den spanske kyststripen.

I en time varte samlingen i kirken. Så gikk følget av pårørende og sørgende stille til enden av moloen, der havet møter landet. Et sted langt der ute rammet døden for en knapp uke siden. Det var tid for et siste farvel.

Kastet blomster på sjøen

Fiskerne på moloen trakk seg respektfullt unna. Kassene med en lang lørdags fangst ble skubbet til side for å gi plass til de sørgende. Hverdagen tok en liten pause. Så ble kranser og blomster kastet på sjøen.

Strømmen tok tak i dem og førte dem raskt til havs, og slik ble avslutningen av minnestunden der ute under fyrlykten en sterk og brutal påminnelse for de etterlatte om at de aldri, aldri kommer til å få se sine kjære igjen, og at de heller aldri vil få noen grav å gå til.

BRUTAL PÅMINNELSE: Følget av pårørende og sørgende gikk stille til enden av moloen, der havet møter landet. Avslutningen av minnestunden der ute under fyrlykten ble en sterk og brutal påminnelse for de etterlatte om at de aldri, aldri kommer til å få se sine kjære igjen. LANGT TIL HAVS: Et sted langt der ute rammet døden for en knapp uke siden. Strømmen tok tak i de spanske fiskerne og førte dem raskt til havs.

LANGT TIL HAVS: Et sted langt der ute rammet døden for en knapp uke siden. Strømmen tok tak i de spanske fiskerne og førte dem raskt til havs.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN