Frankrike er ydmyket, fastslår avisen Le Monde. Le Pens seier lå ikke i tallene, selv om de var oppmuntrende, alternativt foruroligende, men i at han fikk flere stemmer enn statsminister Lionel Jospin og ble den ene av de to som franskmennene skal velge mellom når de femte mai avgjør hvem som skal være landets president de neste årene.

Gevinsten

Det politiske spranget ga Le Pen en nasjonal, mediebåren plattform med talerstol mot landets nåværende president, representanten for Systemet. Nekter Jacques Chirac å møte i duell, gjentar utfordreren at makten boikotter folket.

Europeiske populistiske partier vant på bildet av et politisk establishment som fjernt fra samfunnsproblemene og med støtte fra media, del av eliten, overhører folket. Den som mener å være systemets taper vender seg til den som lytter og er enig i kritikken. En valgekspert konstaterer at Frp gjør det godt i gode tider, på folk som mener seg forbigått av dem?

Stiller Chirac opp, demonstreres Le Pens statusheving som presidentkandidat, og han vil snakke om kriminaliteten i det franske samfunnet. Det er ikke lett å konkurrere med Le Pen uten å hjelpe ham. Når Chirac og Jospin i valgkampen snakket om kriminaliteten, fremsto de som årsaken, ikke løsningen. Le Pen fastslår at de andre har endret seg: «Hva sa jeg?» Høyreekstremismen vant ingen brakseier i presidentvalgets første runde, Le Pen red ikke videre på en bølge som feier vekk det som var. Men han er uventet tilbake i gammel form og når andre omgang fordi de etablerte partiene dømmes av velgerne slik Le Pen sa valgkvelden og fordi han hadde et tema.

Gikk flere veier

Men velgerne gikk i flere retninger, helt til venstre eller helt til høyre eller rett hjem til sofaen. Ingen vant, derfor vant Le Pen. Femte mai vil Chirac, skandalepolitikeren som bidro til politikerforakt, bli tverrpolitisk gjenvalgt i en forsvarsaksjon for demokratiet og de franske republikanske verdier, for å sitere Chirac sist søndag. Det friskmelder ikke systemet.

Politikerforakt fremmer sofalivet. Men politikere må man ha, og hvis alle er skandaløse, kan man si at Chirac er bedre enn «sosialismen», som her må ha anførselstegn siden det dreier seg om forestillingen om sosialismen, eller bedre enn Le Pen. I parlamentsvalget i juni ber nygaullisten Chirac om borgerlig flertall som ledd i forsvaret av republikken: Når president og regjering fører samme politikk, får Frankrike ro. Jospins sosialister vil si at de må beholde regjeringen for å sikre et sosialt Frankrike. Valgene som gjenstår dobbeltmobiliserer. Og Nasjonal Front har fått blod på tann, frontens motstandere også. Det kan gi valgkamp i gatene.

Fransk politikk er vekslingen mellom splitting og samling rundt republikansk og sosialistisk retorikk, og nå opptrer sentrum-høyre-partiene som presidentparti for Chirac med front både mot Le Pen og Jospins sosialister, som skal sørge for at Chirac blir gjenvalgt i et presidentvalg uten venstresiden representert, en enestående vending.

Samboerne

Samboerskapet mellom nygaullistisk president og sosialistisk statsminister og før det sosialistisk president og nygaullistisk statsminister, Chirac den gang, fremsto som prinsipiell krise for Den femte republikken, som formet en sterk presidentmakt, men også en regjering avhengig av parlamentets støtte.

Nød lærer også politikerne å spinne tråder, og samboerskapet påskyndet, eller ble påskyndet av, likheten i det moderne Europa mellom det som var politiske alternativ. Det utløser i en reaksjon et mangfold.

Det store antallet presidentkandidater i første runde gjengav politikkens sønderbrytning, men også nye generasjoners og temas inntog, som globaliseringen. Samt Europas betente tema, innvandring og kriminalitet.

De automatiske lojaliteter knyttet til gruppeinteresser forvitrer. Både velgernes og politikernes profiler blir utydelige, og velgerne må vinnes på ny. Partiene beveger seg i et område uten grenser og snakker mer om saker enn ideologi, redusert til historiebevarende retorikk om sosialisme og kapitalisme og allmenne appeller om trygghet for alle. Økonomisk trygghet. Trygghet i gaten. I Storbritannia oppdaget Tony Blair den tredje veien, i Tyskland Gerhard Schröder det nye sentrum mellom sosialisme og kapitalisme. Det var mer av den nye blandingen av alt mulig, bare ikke gammel sosialisme.

Faren med å vandre fra side til side er å miste de tradisjonelle velgerne uten å få nye. Jospin var ingen fiasko som statsminister, han fikk til noe med økonomien. Men i presidentvalgkampen fremsto han vinglete. Ekte ikke-sosialister foretrakk Chirac, ekte sosialister trotskistene, og de som mislikte innvandrere og kriminalitet tok Le Pen.

Fløyene får en rolle

Deltagelsen i partier og valg avtar. Med partiene kastrert av frykt for å skremme noen fungerer fløyene politisk og tar engasjementet, de andre blir avpolitiserte systemforsvarere. Le Pen og trotskistene fanget protestene, i det avdempede Norge får Frp og SV rollen. I det franske valget var også kommunistene et gammelt parti.

I Sogn og Fjordane fastslår en Frp-mann at hans parti nå skårer spesielt på grunn av kriminalitet begått av innvandrere og generelt fordi folk er «dritleie» de andre partiene: «Saman med SV er vi dei einaste som viser eit alternativ i politikken. Dei andre er ei diger mølje i midten.» Høyre får tidvis rollen, og Sp når EU-saken er aktuell.