Offisielt er de to retningene innen islam, sunni og sjia, likestilte i Irak. Den siste tiden har flere millioner pilegrimer strømmet til byen Karbala, der ett av sjiamuslimenes helligste steder ligger, imam Husseins grav.

Og så lenge de ikke driver politikk, får sjiaene utøve sin religion. Men overgrepene har også vært mange. Som da den ferske diktator Saddam sørget for å få henrettet en av sjiaenes største åndelige ledere i 1980, 1300 år etter at imam Hussein led martyrdøden ved Karbala.

Opposisjonen ulmet

Under den blodige åtte år lange krigen mellom Iran og Irak var det lite rom for politisk opposisjon. Men det ulmet. Da Saddams styrker var jaget ut av Kuwait og Vesten oppfordret irakerne til opprør, var shiamuslimene klare. I mars 1991 var det opprør i nesten alle shiamuslimske byer. Til tross for at det fortsatt sto amerikanske styrker i området, fikk Saddam anledning til å knuse oppstanden. Midlene var brutale.

Målet for opprørerne var å skape en islamsk stat av Irak. I Iraks nest største by, Basra, tok opprørerne full kontroll. Folket i byen jublet, fanger ble sluppet løs, borgermesteren, politisjefen og ledende personer i det forhatte Baath-partiet ble skutt. Etter et døgn gikk Saddams elitesoldater, Republikanergarden, til angrep. Det ble drept for fote, og stridsvogner hamret løs på byen. Det tok ikke lang tid før opprøret var slått ned. Og det samme skjedde i de andre byene, blant annet i Karbala, der det hellige mausoleet over imam Husseins grav ble beskutt med raketter.

Eliminert?

I dag ser det ut til at shiamuslimene er så godt som eliminert som politisk bevegelse i Irak. Det er likevel grunn til å tro at de vil kunne komme tilbake hvis Saddam-regimet fjernes.

Striden mellom det verdslige Baath-partiet og shiamuslimene i Sør-Irak er eldre enn Saddams diktatur. Og konflikten handler om andre ting enn forskjellig måte å tro på.

Den utpinte bondebefolkningen i Sør-Irak ble rekruttert inn i de politisk-religiøse partiene som ble dannet i 70-årene i denne regionen. Dette var en utvikling eliten i det verdslige Baath-partiet satte lite pris på ...

I 60-årene virket den irakiske ayatolla Mohammed Bakr alSadr i byen Najaf, et svært viktig læresete for shiamuslimer. Han utviklet både en politisk filosofi og en modell for islamsk økonomi. Dette var den ideologiske grunnmuren som de islamske politiske partiene i denne delen av verden bygget på. Det var også i denne byen den iranske ayatolla Khomeini opphold seg i 13 år, i eksil fra sjahens Iran.

Gryende politisering

I løpet av 70-årene begynte flere og flere unge velutdannede muslimske rettslærde å arbeide politisk. Flere av dem ønsket å samle både sjia og sunnimuslimer i kampen for å opprette en islamsk stat.

Allerede i 1977 var det kraftige tumulter i Sør-Irak. Den religiøse feiringen i Karbala utviklet seg til massedemonstrasjoner. Det var mest fattige shiamuslimske bønder som marsjerte. Krigshandlinger og en feilslått landbrukspolitikk hadde ødelagt et blomstrende og fruktbart jordbruk. Det var naturlig å vende vreden mot makthaverne. Bagdadregimet svarte med automatvåpen og tanks. Saddam var ikke mildere stemt da han rev til seg makten i 1979. Henrettelsen i 1980 av den ideologiske ledestjernen, ayatollah Mohammed Bakr alSadr og hans søster Bint alHuda, også en ledende sjia-islamsk intellektuell, var et foreløpig toppunkt av overgrep.

Kamp om makten

Splittelsen mellom sjia— og sunnimuslimer er nesten like gammel som religionen Islam. Da Profeten, Muhammed, døde i Medina i 632, hadde han ikke utpekt noen etterfølger (kalif). Kalifen var religiøs og politisk autoritet i en og samme person.

Muslimene hadde nå kontrollen over den arabiske halvøyen. De to første valgte kalifene, Abu Bakr (632-634) og Umar (634-644) var begge svigerfedre til Profeten.

Så fulgte tolv år med kalif Uthman, gift med to av Muhammeds døtre. Han har fått et blandet rykte fordi han skal ha overlatt mange viktige poster til sin egen slekt, personer som ganske nylig hadde gått over til islam. Uthman ble drept i Medina.

Den fjerde kalifen var Ali, Muhammeds søskenbarn, adoptivsønn og svigersønn... Han giftet seg med Muhammeds datter Fatima og fikk tre sønner med henne. Ali var oppsatt på å finne ut hvem som hadde drept forgjengeren Uthman.

Det ført til en strid med den rike og mektige Muawiya, en hærfører som blant annet hadde erobret både Syria og Palestina. Han var av ukjente grunner mindre interessert i å lete etter Uthmans drapsmenn, selv om han kom fra samme klan. Muawiya konverterte til islam først i 630, bare to år før Muhammed døde. Muawiya var også far til en av Muhammeds hustruer. Det er striden mellom Ali og Muawiya som er det historiske utgangspunktet for splittelsen i to islamske retninger.

Også kalif Ali ble drept, og hans grav skal finnes i den sørirakiske byen Najaf. Han ble ansett som den første imam (veileder/læremester) i den retningen som ble kjent som «sjiat Ali», Alis parti, shiamuslimene.

Drapene ved Karbala

Ved Alis død i 661 lot Muawiya seg utrope til kalif, og han flyttet samtidig kalifatet fra Medina til Damaskus i Syria. Det muslimske riket var nå vokst kraftig. I 680 overtok hans sønn Yazid som hersker.

Tilhengerne av Ali mente at det muslimske samfunnet burde ledes av en etterfølger av Ali og hans hustru Fatima (profetens datter) De kalte overhodet for imam, og Ali ble for dem den første imamen.

Alis sønn og profetens dattersønn, Hussein dro fra Medina til Irak og lot seg utrope til imam. Yazid sendte en hær for å tilintetgjøre Husseins følge. Det skjedde i ørkenen like utenfor Karbala, ved elven Eufrat. Hussein, hans brødre, søstre, barn og venner, til sammen 72 personer, led martyrdøden, Den yngste som ble slaktet ned, var Husseins halvt år gamle sønn.

Dette skjedde etter tradisjonen den 10. dagen i måneden «muharram» i 680 e.kr. Shiamuslimene markerer denne merkedagen i form av høytiden «ashura». Beretningen om Hussein martyrium leses, alle sørger, og noen pisker seg selv til blods. Å besøke imam Husseins grav i Karbala er et viktig reisemål for en shiamuslimsk pilegrim.

Politisk og religiøs makt

Dagens shiamuslimer ser på ayatollaer, de mest lærde blant imamene, som sine naturlige ledere. Kombinasjonen av politisk og religiøs makt er naturlig. Iran er det eneste landet der sjia-islam er statsreligion. Ayatollaene styrer landet.

I religiøs praksis og teologi er ikke forskjellene så veldig store mellom Islams to hovedretninger, men ekteskap over grensene kan være problematisk.

I Irak er over 60 prosent shiamuslimer og bare 35 prosent sunnimuslimer. Men det er sunniene som har absolutt all politisk makt. Saddam har sørget for at ingen av de to retningene skulle favoriseres. De har fått de samme betingelser - og er blitt overvåket og undertrykket med samme nidkjærhet.

Skrekken for at et politisert shiamuslimsk flertall skulle rive til seg makten i Irak og etablere en islamsk stat, er nok et av den verdslige sunnimuslimen Saddam Husseins store mareritt.

Og det deler han med de amerikanske ledere som nå sender sin krigsmaskin inn over både sjiaer, sunnier og kristne i Irak.