ALLEREDE ETTER TERRORANGREPET mot World Trade Center i New York 11. september 2001 avslørte forsvarsminister Donald H. Rumsfeld at det var så som så med respekten for de militære planleggere i uniform.

Les bare Bob Woodwards «Bush at War» fra i fjor høst der det finnes beretninger om hvordan forsvarsministeren herset med små og store generaler i forsvarsledelsen fordi han ikke likte de planene de presenterte om hvordan internasjonal terrorisme skulle bekjempes, eller fordi det ikke fantes planer.

Skal vi tro den amerikanske undersøkende journalisten Seymor M. Hersh har den viktigste krigen de siste ukene ikke pågått i den irakiske ørkenen eller i gatene i Bagdad. Snarere er det i korridorene i kjempebygningen Pentagon, der den sivile og militære forsvarsledelsen er samlet under samme tak i utkanten av Washington DC at det har foregått.

Den 71 år gamle forsvarsministeren, med solid militær og politisk bakgrunn og en karriere i forretningslivet som det står respekt av, har sterke oppfatninger om egne evner som planlegger av militære felttog.

Kort sagt: Han mener at de militære ikke har fulgt med i den teknologiske utviklingen og støtter seg til gammelmodig tenkning. Han mente at flyangrep — han er utdannet flyger og har også vært flyinstruktør - med presisjonsstyrte våpen, skulle være ryggraden på amerikansk side i krigen mot Irak. «Skrekk og gru»-strategien var hans kongstanke.

Vi husker hvordan fremrykkingen mot Bagdad stoppet. Den offisielle forklaringen var at soldatene på bakken trengte hvile, etterfylling av ammunisjon og mat, vann og sigaretter - og flere soldater.

Skal vi tro en reportasje av Hersh i siste nummer av magasinet «The New Yorker» var forklaringen like mye at det pågikk en strid i Pentagons korridorer der Rumsfeld og hans meningsfeller forkastet alle bønner om flere soldater og flere panservogner slik generalene og admiralene ønsket. Rumsfeld ville at «skrekk og gru»-strategien skulle føres videre, og at det var tilstrekkelig soldater på bakken.

La det føyes til at Hersh i dette bildet ikke er noen hvemsomhelst. Han arbeider nitid, han har god innsikt, og ikke minst må han ha meget gode kilder i det forsvars- og sikkerhetspolitiske miljø i USA. Og han evner å få dem i tale.

SETT I ETTERPÅKLOKSKAPENS klare lys, er det bare å medgi at Rumsfeld har fått rett til nå. Felttoget i Irak er på langt nær avsluttet, men både de amerikanske og britiske styrkene har innkassert viktige etappeseirer.

Og det vil ikke overraske om «krigens gang» og den strategien som ble fulgt vil bli en viktig del av pensum på krigsskoler verdens rundt i årene som kommer.

For det man kan lese seg til i halvåpne og åpne kilder, er at Bagdad ble inntatt med en håndfull soldater der byen og forsvarerne var bombet sønder og sammen av laser- og satellittstyrte bomber og mellomdistanseraketter. Med så langt oversiktene forteller i dag, minimale tap.

De sivile og materielle tapene på irakisk side skal vi la ligge i denne omgang - de lidelsene blir det rikelig anledning å komme tilbake til.

Rumsfeld ønsket ikke, som den militære ledelsen, å stanse fremrykkingen for å vente på flere soldater og flere våpen på bakken. Det kunne ta uker.

Rumsfeld ble kraftig kritisert da fremrykkingen mot Bagdad stanset. Uten at han lot seg påvirke av det.

I dag later det til at hans posisjon er sterkere enn noensinne, og at han nærmest kan diktere viktige sider av USAs sikkerhets- og utenrikspolitikk mer enn utenriksminister Colin Powell. Det sier sitt når forsvarsministeren på en pressebrief i Pentagon nærmest erklærer Syria krig fordi landet skal ha ytt Irak assistanse burde før og under det amerikanske angrepet.

Det lyder nesten som en omskrivning av Leonard Cohens «First we take Manhattan, then we take Berlin» til «First we take Bagdad, then we take Damascus».

Er det noen som lurer på hvordan det går med krigens hovedmål: Avvæpningen av Irak?

Eller er det noen som lurer på hvorfor offiserer i Pentagon mener at forsvarsministeren kan være en arrogant drittsekk?