JAN TYSTAD

London

— Dette er en blindvei, men jeg håper at vi snart kan vende tilbake til lokalforsamlingen, sa den nordirske statsråd John Reid i går. krise i Nord-Irland

Det er ekstremistene som har vunnet denne omgangen i Nord-Irland. Det største protestantiske partiet, Unionistpartiet, truet med å trekke seg ut hvis ikke det katolske og republikanske partiet Sinn Fein ble fjernet fra lokalforsamlingen.

Statsråden for Nord-Irland suspenderte lokalforsamling og lokalregjering inntil videre for å unngå å kaste Sinn Fein ut. Han skal utnevne flere juniorministre og makten vil igjen være hos byråkratene i Det nordirske kontor (Northern Ireland Office) i London.

Reid må ifølge fredsavtalen sette i gang nye sonderinger for å se om det lokale parlament i Stormont kan gjenopprettes, det kan gå måneder før det skjer og det vil neppe skje før det holdes nyvalg i mai 2003.

IRA-spioner

Bakgrunnen for denne krisen var at det nordirske politi hevdet at de hadde oppdaget IRA-spioner i den lokale adminstrasjonen. Disse skal ha skaffet IRA adressene til alle fengselsbetjenter og de skal ha fått fatt i referater av samtaler mellom statsminister Tony Blair og den nordirske statsråd John Reid.

Ingen av disse opplysningene er oppsiktsvekkende og IRA hadde ganske sikkert allerede fengselsbetjentene registrert, som de protestantiske terroristene har det.

Spionavsløringene var påskudd for førsteminister David Trimble til å true med å gå av, hvis ikke IRAs politiske fløy Sinn Fein ble fjernet fra regjeringen og lokalforsamlingen. Han var under sterkt press fra de mest konservative i Unionistpartiet som ønsket at alt samarbeid med Sinn Fein skulle stanse.

Statsminister Blair valgte å avvikle lokalstyret i stedet for å fjerne Sinn Fein. I forrige uke hadde den britiske statsministeren samtaler med flere politiske ledere fra Nord-Irland. Han understreket overfor Gerry Adams i Sinn Fein at han må avvæpne IRA og velge demokrati i stedet for vold.

Adams avviste at IRA har drevet spionasje og han tilføyde at han «ønsker å se alle bevæpnede grupper avvæpnet» i Nord-Irland. Han påpekte at det er mange slike væpnede grupper både blant protestanter og katolikker.

Fredsavtale

I 1998 stemte et stort flertall av de nordirske velgerne for en fredsavtale og det ble valgt en lokalforsamling og en lokalregjering med en protestant som førsteminister og en katolikk som viseførsteminister.

Sinn Fein fikk flere statsråder i lokalregjeringen, blant dem den tidligere IRA-lederen Martin McGuinness som undervisningsminister. Han hadde startet et reformarbeid i skolen. Han ønsket å reformere grunnskolene og gjøre slutt på 11-pluss-systemet som går ut på å dele elevene i akademiske eller praktiske retninger allerede når de er 11 år gamle.

(Det var slik vi hadde det med realskole og gymnas for mange år siden i Norge). Nå vil dette arbeidet trolig stanse og det er slett ikke sikkert av en ny lokalregjering vil fortsette McGuinness politikk.

I lang tid har det ligget i kortene at Nord-Irland ennå ikke er moden for maktdeling og at politikerne ikke kan samarbeide. Ian Paisleys parti Demokratiske Unionister har vært imot fredsavtalen hele tiden og bare ventet på en sjanse til å trekke seg helt ut. Unionistene under David Trimble har samarbeidet med Sinn Fein, men de ekstreme klarte å tvinge Trimble til trekke seg hvis ikke Sinn Fein ble fjernet.

Den nordirske statsråd i Blair-regjeringen, John Reid, får nå eneansvar for å holde hjulene i gang og forsøke å få partene til å samarbeide. Han må innkalle dem til nye forhandlinger og han må trekke inn den irske regjering i Dublin. Det kommer til å bli et utall av møter og reiser mellom Belfast, Dublin og London i tiden fremover.

Fredsmekler

Det er en tankevekker at sammenbruddet skjer bare noen dager etter at fredsprisen er tildelt Jimmy Carter. I 1998 var det David Trimble og John Hume som delte prisen, fordi de hadde bidratt til fredsavtalen i Nord-Irland. Ved å torpedere lokalforsamlingen kan Trimble bli ansvarlig for mer vold i stedet for fred.

Siden 1998 har det vært roligere enn før i Nord-Irland. Færre bomber og færre drap. De største paramilitære organisasjonene har holdt fast ved våpenhvilene. Det gjelder på katolsk side IRA og på protestantisk side UVF (Ulster Volunteer Force) og UDA (Ulster Defence Association), mens utbrytergrupper som INLA (Irish National Liberation Army), Real IRA og LVF (Loyalist Volunteer Force) har fortsatt terroren. De slåss mer innbyrdes enn før fordi de konkurrerer om å beherske narkotikamarkedet, som er deres beste inntektskilde.

Etter at det lokale, politiske systemet i Nord-Irland har rast sammen, vil nok flere av aktørene søke seg tilbake til terroristgruppene og gi dem større makt. Foreløpig er det ikke noe som tyder på at de største organisasjonene som IRA og UDA vil bryte våpenavtalen – men provinsen går urolige tider i møte.

Det største problemet er at så mange ledere i de katolske eller de protestantiste ghettoene er interessert i å holde terroren gående, fordi det gir dem makt og inntekter. Det er blitt en levevei og det gjør det vanskelig å få et demokratisk lokalstyre til å fungere. Terroristene hadde sine støttespillere blant politikerne. Før nordirske politikere fjerner seg helt fra terroristorganisasjonene, kan man ikke regne med varig fred.